Jeg har «drept» min far for siste gang.

Han er allerede gravlagt. Uten dødsannonse, taler eller seremoni, ingen samling rundt graven eller blomster. Ingen gravstein. Ingen sorg eller tårer.
Han er død for siste gang. Virkelig død.

Han kan ikke lengre forgripe seg på flere barn, og han kan ikke ramme flere med sine ord.

Min far døde en naturlig død, men min første tanke når jeg snakket med politiet var – de kommer til å tro at JEG drepte han! Jeg vet ikke selv hvordan det skulle ha skjedd, men ett øyeblikk var jeg redd for det.

Han var ingen snill mann – dessverre. Gjennom oppveksten likte han å fortelle meg hvor forferdelig syk han var, og at han kom til å dø snart. Ikke nok med det – det ville være min skyld. Han likte å beskylde meg for at jeg ville at han skulle dø, og var ond og intens i sine beskyldninger. Han sto over meg, jeg hadde ingen mulighet til å komme meg unna, og han ga seg ikke før jeg var så redd at jeg begynte å gråte. Da var han fornøyd. Han likte rett og slett å pine meg, nøt min redsel og det å bryte meg ned. Mine forsikringer og forsøk på å overbevise han om at det ikke var sånn var nytteløse, for han VISSTE hva jeg tenkte. Det at jeg ble redd og begynte å gråte brukte han mot meg som en bekreftelse på at han hadde rett.

"Alle vet at det er din skyld om jeg dør – alle!" "Jeg vet hva du tenker, du VIL at pappa skal dø – du bryr deg ikke om pappa – du tenker ikke på pappa som har det så fælt – du er ikke glad i pappa – du bryr deg ikke om at pappa dør"

Så jeg var alltid redd for at han skulle dø, og "visste" jo at det kom til å være min skyld.

Ikke før langt opp i tyveårene "skjønte" jeg at han ikke kom til å dø med det første, og at det langt i fra kom til å være MIN skyld.
-men gjennom oppveksten lå skylden for hans fremtidige død over meg. En av hans syke måter å manipulere, kontrollere å straffe meg på.

Han levde til tett innpå 86 år, den siste av sine søsken. Storrøyker, alkoholiker, hjerteproblemer, sirkulasjonsproblemer som førte til amputasjon av begge bein. Dømt for vold og overgrep mot barn. Ukrutt forgår ikke så lett.
Jeg vet ikke hva en far er og har ALDRI savnet en. For meg er: Far = Trussel. Han er nå for alltid borte fysisk, men sporene etter overgrepene lever fortsatt sterkt.

Han er død for siste gang, og det har aldri vært min skyld.

Miljøskifte.

Endelig ble det vinter. Med kuldegrader og ikke minst, sooool! Jeg tror vi nordlendinger glemmer fort. Ett par dager med fint vær så er måneder med uvær glemt, og vi føler at HELE vinteren har vært fantastisk. I motsetning til de som som lett foraktelig sier, «det her, det kommer ikke til å vare lenge» eller de som tror at med en gang det begynner å regne så er det en slags straff for tidligere godvær «ja, det var det jeg sa, FÅR vi finvær i mai så blir det en dårlig sommer!» Og slår i bordet med en  tilfredsstilt mine over å ha rett! 😄

Jeg tror jeg holder meg til den første, og med lett vær-amnesi nyter godværet nettopp når det er her, uten tanke for hvordan det har vært eller kommer til å bli. ❄️

Men akkurat nå sitter jeg på toget fra Oslo til Vikersund. Etter to speeddater med venninner mellom fly og tog. Bort fra vakkert lofotvær til vakkert østlandsvær. Jeg har kost meg de siste dagene med kjæreste og gode venner både nye og gamle, og fått ladet opp til tre mnd beinhard jobbing på Modum Bad. Det blir spennende på mange måter, men har troen på at det vil gjøre ting bedre. 

Lofotfjellene får roser i kinnene av solnedgangen. 

Lurer på når jeg får neste mulighet til å bade. Kanskje jeg går fra å bade i Vestfjorden til å hoppe i Tyrifjorden. Eller så håper jeg Modum BAD kan leve opp til navnet sitt. 😉


Siste kjærestetur gikk til Hoven. 


Jeg skriver mye, men har ikke vært så veldig aktiv på bloggen. Mye fordi det er mye jeg ikke er klar for å dele. Får se etterhvert hvor mye det blir mens jeg er her. Ha en fortsatt fin vinter alle sammen. ❤

I lys og mørke. 

Sol! Endelig sol igjen. Etter måneder med storm og kuling, regn og orkan så har vi endelig sett lyset! Bokstavelig talt. Sikkert eksotisk for mange med så mye vær, men jeg blir lei. Uansett hva man skal så ser man verden fra innsiden av hetta eller løper ett par meter til bilen og rekker å bli klissvåt på turen. Vann trenger inn, overalt.

Men nå! 😃 

Endelig kunne jeg vinterbade uten å bli våt og kald FØR jeg hoppet i sjøen, og ikke minst kunne ta på meg TØRRE klær etterpå. 🛀

Med klarvær, kommer nordlyset svevende og vinkende til oss. Vi trenger ikke å jakte engang, hun finner oss. 


…og vi kan avslutte kvelden med bål og lykter i måneskinn…


….før vi hopper fornøyde ned i soveposen under åpen himmel…

 …-og ser sånn ut når vi våkner på morgenen. -10 grader celsius ble det i løpet av natten. 

Hva er vel bedre enn å våkne til en vakker soloppgang, på en arktisk strand med sin kjære?

Det er en herlig tid vi er inne i nå, når sola kommer høyere og høyere på himmelen. Jeg prøver å nyte de siste dagene jeg har her hjemme før jeg skal reise bort i tre mnd. Mer om det senere. Ha en fortsatt flott helg. 

Å vente

Vente på lyset

Vente på sola

Vente på varmen

Vente på snø

Vente på opphold

Vente på skyfritt 

Vente på flo

Vente på fjære

Vente på storm

-og stille

Vente på tålmodighet..

-Sissel A. Higraff

 

Under ombygging. 

«Under ombygging» må være den beste beskrivelsen av livet mitt som det er akkurat nå. 

Gode og dårlige dager er en del av livet mitt. De dårlige har hatt en stor plass i livet mitt, rett og slett fordi jeg ikke har visst om noe annet. Det er ikke sånn at jeg kan relatere livet mitt til hvordan det var før overgrepene startet. De startet så tidlig at jeg ikke har noe før.

Jeg visste ikke hva angst, depresjon, og flashback var. Det var sånn jeg alltid hadde det. Hvis noen hadde spurt om jeg var deprimert feks, så hadde jeg sikkert sagt nei. Jeg måtte først lære hvordan det egentlig skulle være før jeg kunne kjenne forskjellen.

Jeg tror at ett barn som blir mishandlet/misbrukt, ikke tror eller tenker at det er verdiløst. Det ER verdiløst.

Det ser verden og handler ut i fra angst og frykt.

Mens ett barn som er elsket og i trygghet, tror ikke at det er elsket. Det ER elsket.

Det ser verden og handler ut i fra trygghet og kjærlighet.

Det var ikke det at jeg ikke var elsket av mange rundt meg.

Det var de som behandlet meg som om jeg ikke hadde verdi, som ga meg en grunnleggende verdiløshet. Alt de sa og gjorde ødela meg, de fikk meg til å tro at ingen var glad i meg.

Eller rettere sagt så trodde jeg det ikke, og jeg tenkte det heller ikke. Det var sånn det VAR, det ble en grunnleggende følelse.

Det at ingen så, eller gjorde noe ble også en stilletiende aksept av det som skjedde.

Mange visste om det. Når drikkekompisene hans visste, farmor visste, og ingen gjorde noe så stolte jeg ikke på noen. Jeg var redd for at hvis flere fikk vite så ville de også forgripe seg på meg. Det var jo sånn det var. Jeg måtte hele tiden være på vakt i tilfelle noen av dem skulle få tak i meg. Jeg var fanget i min verdiløshet. 

Derfor er det så viktig for meg nå å gjøre så mange positive ting som mulig. Holde meg unna for mye negative nyheter i media, skumle filmer, negative mennesker og situasjoner. Bare roe systemet som lett blir over eller underaktivt. Bare det å skrive dette, og ikke minst publisere det etterpå gjør at jeg trigger både angst, søvnløshet og flashback. Jeg blir dårlig hver gang jeg gjør dette, men det hjelper på sikt. 

Jeg har funnet noen ting som gjør at jeg klarer å komme litt inn i nuet og får avstand til det som herjer innvendig, for en stund. 

  • Yoga – har blitt en slags «reality check». På den måten får jeg koblet hodet til kroppen, og kjenne etter hva som ligger og ulmer FØR, eller i alle fall noen ganger før det kommer til overflaten. 
  • Fotografering – KAN klare å lure meg ut av huset selv om angsten breier seg i døråpningen og vil holde meg inne. Det kan få meg til å forsvinne litt inn skjermen i jakten på ett fint motiv.
  • Naturen – være ute, gå langt og lenge. Tryggeste sted på jord. 
  • Vinterbading – det er bevist at isbading gir økning av endorfiner som er både smertestillende og stemningsøkende.

Kan anbefales. 🙂

En veldig klok venninne av meg sier alltid, at det er bedre å sette seg små mål, få mestringsfølelse og ta alt over det som en bonus. Enn å sette seg så store mål at man alltid henger bakpå og hele tiden kjenner på stress og mislykkethet.

Jeg er sikker på at det første funker best. 

Ingen taushet lengre.

Jeg må si at jeg er mildt sagt overveldet over responsen på mitt forrige innlegg. Å utlevere meg selv på denne måten er viktig, men veldig sårbart. En ting er å ha det liggende inni seg som en gift som suger all energi ut av meg. Da har jeg en slags kontroll.

Det er som hvis noen får vite så vil det skade meg enda mer. Det både ER sant og ikke sant. En gang VAR det farlig å fortelle, det ville skade meg, folk rundt meg, og noen kunne til og med dø som en konsekvens av at JEG fortalte.

Hodet mitt VET at det ikke er sånn lengre, jeg er voksen, og ingenting av det som skjedde da vil skje meg nå. Hodet vet det. Det er det inni meg, alt som engang var en beskyttelse, den lille i meg som tror, nei vet at noe vondt vil skje. Det er en evig kamp.

Men jeg vil ikke beskytte andre mot det jeg ble utsatt for lengre. Hvorfor skal jeg det? Det VAR ikke jeg som satte dette her i gang. Dette ble satt i gang det sekundet noen bestemte seg for å forgripe seg på ett lite barn. På meg.

Jeg har mye å fortelle, og vet at noe kanskje vil komme som ett sjokk på noen av de jeg vokste opp sammen med, men det får så være. Jeg vil ikke bære det mer. Forskjellen blir bare at det som skjedde, ikke lengre bare er inni meg. Det har vært der hele tiden, men de involverte ville nok aldri være de som fortalte det først. Som overgripere flest beskytter de hverandre.

Så tusen takk til alle dere som gjør det mindre skummelt å fortelle, og til alle dere som har fortalt meg deres historie. Sammen blir vi sterkere. Overgrep SKAL aldri ties om lengre. Jeg heier på dere!
Men akkurat nå lengter jeg etter litt bedre vær så jeg kan være mer ute. DET er medisin det. Jeg har bestilt kaldere stabilt vær, med snø som blir liggende. 😃

Til Farmor.


01.03.14
Til Farmor.

Da jeg var 18-19 år var jeg på besøk hos deg på sykehjemmet. Vi visste begge to at det var siste gang vi ville se hverandre. Vi var ikke alene i rommet, flere i familien var der, men da jeg kom inn begynte du å gråte.

Jeg gikk bort til sengen din, og du dro meg ned til deg og hvisket gråtkvalt og skjelvende, «unnskyld, unnskyld, unnskyld!» 

Det var ett sjokk! 

Jeg lot som jeg ikke hørte det og «skjønte» ikke hvorfor du ville si det til meg. Samtidig var jeg stiv av skrekk. Jeg var livredd for at noen skulle høre det og spørre meg om hvorfor DU ba MEG om unnskyldning. 

I dag vet jeg hvorfor og vil si: Farmor, jeg er sint på deg. Du sviktet meg. Du visste hva som ville skje med meg når du sa at jeg måtte gå opp til faren min. Da du uten å se meg i øynene skjøv meg gjennom døren og låste den bak ryggen min, for selv å gå på butikken. 

Du visste det! 

Du skulle passe meg. Jeg ville være med på butikken, og jeg lovte å være så snill så snill, bare jeg kunne få være med deg! 

Men jeg var sjanseløs. ”du må opp til faren din, tenk på faren din, han blir lei seg om du ikke kommer, vil du at han skal bli lei seg?” 

Du la din medvirkning og skyld over på meg. 

Så gikk du. For å ikke ”vite” hva som skjedde. DU kunne jo ikke vite det?

…..livet mitt forsvant. 

SÅ kom du tilbake å ”reddet” meg! 

Jeg lurte alltid på hvorfor du bråkte når du kom hjem. Hvorfor du trampet opp trappen og ropte: ”HALLO!!” Hvorfor du banket hard på døren og ventet en god stund før du kom inn. 

Hvorfor du var så bestemt og sa: ”NÅ tror jeg Sissel skal komme med meg ned!”

Du var jo alltid så stille ellers. Hva hadde jeg gjort galt?

Du var annerledes nå. Passet på at jeg skulle ha det bra, glattet over, ga meg raspet sjokolade og eple.

Du var så snill du Farmor.

Men jeg var forvirret. Jeg forsto ikke, jeg var redd, kvalm og hadde vondt.

Men du var snill, og det var godt du kom å «reddet» meg. 

Det måtte altså ta meg nesten 46 år før jeg kunne sette de grufulle bitene sammen og legge ansvaret og skylden der den hører hjemme og si:

«Du ofret meg Farmor. Du ofret meg! Jeg vet ikke hvorfor men du ofret meg.»
Hvorfor?

Du døde ikke lenge etter at jeg var på sykehjemmet. Jeg hadde reist sørover igjen og gikk ikke i begravelsen. Jeg satt igjen med dårlig samvittighet, for at JEG ikke strakk til, gjorde nok, var snill nok og for at jeg ikke hadde besøkt deg oftere. Jeg satt igjen med følelsen av skam, og skyld.

Det var jeg som sviktet!?

Hvordan kunne jeg ha sveket? Jeg var jo ett barn da, og en ungdom ved sykesenga.

Så nå Farmor, orker jeg ikke å ta deg i forsvar lengre. Du svek meg. Du sendte meg opp med viten og vilje. Hva slags avtale dere hadde vet jeg ikke. Kommer nok aldri til å få vite. 

Men du visste, du var voksen og du kunne ha stoppet det.

Men du gjorde det ikke.
Tvert i mot, du la til rette for det. 

Den lille i meg er sint på deg. Hun vil slå deg med sine små barnehender. Men sånt gjør man ikke. Det hjelper ikke. Det hjelper ingen. Hun må bare holde ut. Holde ut for alle. Være snill.

Alt blir bare verre hvis hun skriker, nekter og gråter. Det hjelper ikke. Ingen hører, ingen kommer, alt blir verre.

Hold ut.

Døren låses bak meg og verden forsvinner.

Igjen.

Ekstremværet i nord.

Nå har det gått over ett år siden jeg flyttet hjem til Lofoten. Jeg tenkte før jeg flyttet fra Oslo at jeg skulle gi det tolv måneder, og angrer ikke på valget. Fortsatt er det mange ting som i livet som må på plass, men det gjelder å skynde seg sakte.

Jeg bruker det meste av tiden ute i det fri, og det været vi har hatt siste måneden har virkelig lagt til rette for det. Bank i bordet så har jeg ikke tenkt på eller brukt regntøy siden begynnelsen av oktober! Det er rekord.

Så mens meterologene og journalistene sørpå er fullstendig tatt på senga over at det er vinter??…igjen! Så nyter vi ekstremværet her nord.

Ekstremt fint vær. 😉

img_2881

img_2739

img_2792

img_2819

Fordi livet forandrer seg…?

Gratulerer med verdensdagen for psykisk helse folkens! Visste du at vi ALLE har en psykisk helse?

Årets tema er: ”…fordi livet forandrer seg…”

img_2318-1
Alle bilder er private. 

Livet er i stadig forandring. Noen vil tilbake til noe som var godt og bedre, mens andre som meg håper på ett bedre nu og en bedre fremtid. Vi er alle forskjellige, og har forskjellige utgangspunkt og referansepunkt. Noen får en psykisk skade som voksen, mens andre må vokse opp med en skade som har forfulgt dem hele livet. Noen kan bygge videre på en stødig grunnmur, mens andre må rette opp, bygge om, tette hull, bytte ut og håpe at denne gangen, denne gangen må det holde. Samtidig som du vet at det kommer til å rase igjen, og igjen.

For meg er det en møysommelig prosess. Det går sakte, alt for sakte, og samtidig prøver jeg å gjøre ting som bygger muren litt sterkere for hver gang det raser.

img_2391

Jeg vil dele noe som jeg skrev i begynnelsen av 2014:
Var du noen ganger redd for monstre og skjeletter da du var liten? Jeg har begge deler fortsatt, og har gjemt dem langt inn i skapet, og under senga. I perioder så blir det så trangt der at de velter ut og spøker for meg på natten.

I mørket tar de alle slags former, og hjemsøker meg med de klamme hendene til fortidens mørke skygge. De gir meg ikke fred og presser seg på enda jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Ikke forstår jeg hva de vil heller. Skjønner ikke språket deres.

Vet bare at de vil meg vondt.

Så vondt at jeg kan våkne midt i flukten fra skjelettene, låse meg inn på badet og gjemme meg i dusjen.

Andre ganger våkner jeg og ikke aner hvor jeg er. Jeg slår, sparker, kjemper til jeg ligger på gulvet og sakte kommer til meg selv. Skyggene er borte igjen. De har gjemt seg.

Andre ganger våkner jeg ett annet sted i huset, forvirret. Det er fortsatt natt. Jeg går tilbake til soverommet og ser spor etter monstrene som har hatt krig der inne. Ting er kastet rundt. Dyne og puter ligger strødd rundt i rommet, og lampa på nattbordet slengt i gulvet. Enda godt jeg ikke var til stede.

Godt at jeg våknet bak sofaen på stua.

Noen ganger våkner jeg av at jeg står ved siden av senga og roper «nei nei nei!» Da har skyggene tatt over senga mi og lar meg ikke sove trygt der.

Når jeg har hatt mange sånne netter, blir de enda sterkere, enda verre, og kommer enda nærmere.
Jeg er så sliten og redd for å sove, og ser for meg alt de er i stand til. Det maler inne i hodet mitt som i en skrekkfilm. Hvis jeg er så uheldig ett lite øyeblikk å slippe taket, være på vei inn i søvnen — DA hopper de frem, setter seg oppå meg, tar kvelertak, holder meg i ett jerngrep ned i senga mens de presser gjenstander ned i halsen min. jeg klarer ikke å puste og de slipper heller ikke taket. Jeg kjemper, det raser gjennom hodet mitt, og til slutt kommer jeg til en grense der jeg bare vet — jeg bare vet at det ikke nytter — at nå, nå dør jeg… Jeg kjenner at kroppen blir borte, det er ikke mer å gjøre.

Da slipper skyggene taket! Jeg hiver etter pusten, hoster og brekker meg. Jeg overlevde!

Igjen…

Jeg sover ikke mer den natten, jeg sitter i ett hjørne og holder vakt.

Jeg er som en soldat i krig. En krig mot en nå i dag, usynlig fiende. Alltid på vakt, kan aldri slappe av, aldri sove.

Jeg startet aldri krigen, JEG har ikke gjort noe galt.

Noen sier at traumepasienter ikke har minner, men symptomer. Minnet er der, men det er delt i mange biter. Det var best sånn en gang for lenge siden, for å overleve det som var uholdbart for ett barnesinn. Men svært lite hensiktsmessig i dag når faren er over. Hodet vet det, men kroppen og følelsene reagerer fortsatt som om det som skjedde da, — fortsatt skjer i dag. Helt automatisk.

Ikke en gang låste dører kan beskytte mot “skyggen”.

Mere fjell.

DCIM100GOPROGOPR2097.

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre –
fjell.
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noe å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.
Den sto her da de spikret en arming fast til korset.
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.

-Rolf Jacobsen

Kilde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s.323