Jeg må si at jeg er mildt sagt overveldet over responsen på mitt forrige innlegg. Å utlevere meg selv på denne måten er viktig, men veldig sårbart. En ting er å ha det liggende inni seg som en gift som suger all energi ut av meg. Da har jeg en slags kontroll.

Det er som hvis noen får vite så vil det skade meg enda mer. Det både ER sant og ikke sant. En gang VAR det farlig å fortelle, det ville skade meg, folk rundt meg, og noen kunne til og med dø som en konsekvens av at JEG fortalte.

Hodet mitt VET at det ikke er sånn lengre, jeg er voksen, og ingenting av det som skjedde da vil skje meg nå. Hodet vet det. Det er det inni meg, alt som engang var en beskyttelse, den lille i meg som tror, nei vet at noe vondt vil skje. Det er en evig kamp.

Men jeg vil ikke beskytte andre mot det jeg ble utsatt for lengre. Hvorfor skal jeg det? Det VAR ikke jeg som satte dette her i gang. Dette ble satt i gang det sekundet noen bestemte seg for å forgripe seg på ett lite barn. På meg.

Jeg har mye å fortelle, og vet at noe kanskje vil komme som ett sjokk på noen av de jeg vokste opp sammen med, men det får så være. Jeg vil ikke bære det mer. Forskjellen blir bare at det som skjedde, ikke lengre bare er inni meg. Det har vært der hele tiden, men de involverte ville nok aldri være de som fortalte det først. Som overgripere flest beskytter de hverandre.

Så tusen takk til alle dere som gjør det mindre skummelt å fortelle, og til alle dere som har fortalt meg deres historie. Sammen blir vi sterkere. Overgrep SKAL aldri ties om lengre. Jeg heier på dere!
Men akkurat nå lengter jeg etter litt bedre vær så jeg kan være mer ute. DET er medisin det. Jeg har bestilt kaldere stabilt vær, med snø som blir liggende. 😃