Oslo-Lillehammer del 2

Jeg har vonde dager, noen litt mindre vonde, noen bedre, og noen svært få gode dager.
Jeg er heller ikke flink til å vise hvordan jeg har det, og jeg klarer heller ikke alltid å uttrykke det.
Ofte så skjønner jeg ikke helt selv hva som skjer, eller hvorfor. Hvorfor, akkurat nå liksom. Nå som jeg hadde noen timer der alt var så fint. «Fjorden» lå blankstille, lufta var mild, alt inni meg lå på rett plass, og jeg var tilstede her og nå! Tanken slo meg til og med, – Yess, er er frisk!

Jeg ankom vandrerhjemmet på Gjøvik der jeg hadde bestilt det siste enkeltrommet de hadde, og ble installert på ett fire-sengsrom. Men det skulle jeg få alene så da var det jo greit. Ett stort rom helt for meg selv. Så fint.

Jeg koste meg med å se på tv, for det var det lenge siden jeg hadde gjort.
Samtidig som at «jeg» koser meg så løper hjertet løpsk, og stikkene i magen og uroen sniker seg nærmere og nærmere. Kroppen lever sitt liv, mens «jeg» lever mitt.

For, dette passer ikke inn.
Jeg er jo trygg, jeg koser meg, jeg gleder meg til å vandre videre i morgen, osv osv osv.
Samtidig som dette skjer så kommer gamle minner opp på netthinnen, som «jeg» ser utenfra, men som egentlig ikke har noen plass hos meg.

Alt dette høres sikkert rart ut, men det er dette som er dissosiasjon og kompleks posttraumatisk stresslidelse.

Fragmenter.

Tidligere situasjoner og opplevelser som rett og slett er sprengt i fillebiter.
Plutselig er det en trigger der som ikke er åpenbar for meg der og da, men som for deler av meg gjenkjennes, og gir meg signaler om at noe er galt. MEN, som jeg ikke klarer å identifisere fordi jeg ikke får hele bildet, og ikke tar innover meg for det passer ikke inn i den situasjonen jeg faktisk er i.
Det blir som å se film uten lyd, eller ha to brikker av ett puslespill. Du får ikke helheten ut av sånt.

Det er det som er dissosiasjon, og takk for at det finnes…

Vel og merke den gangen, da grusomme ting skjedde.
Det er faktisk en beskyttelse som hjelper en til å overleve ved å splitte opp opplevelsen, bli borte, følelsesløs, stenge av, osv, for å ikke overbelaste systemet fullstendig når det ikke fins noen hjelp å få.

Problemet er nå.
Hver gang jeg er i nærheten av noe som minner om noe jeg tidligere har vært utsatt for. Det trenger absolutt ikke å være noe stort og farlig som bringer det frem heller. Nei, det er disse bruddstykkene, to brikker av en hel historie. Bare å skrive om dette, får hjertet til å løpe løpsk.

Mens jeg så på tv begynte jeg å ta innover meg at angsten hadde heist det røde flagget, og måtte da spørre meg selv om det var noe her i rommet som utløste den? Selv om jeg ikke var interessert i avbrytelser…
Men, følelsen av utrygghet ble sterkere og sterkere.

-de sengene… Sier angsten. -køyesenger.., minner ikke det deg om noe? Angsten skriker! – nå må du passe på!!

Jeg sov nemlig i køyeseng gjennom hele barndommen…

DET var det som satte alarmen i gang, selv om ikke «jeg» tenkte eller var bevisst det.

Samtidig som dette udefinerbare utspiller seg, så holder jeg på med mitt og splittes egentlig bare mer og mer opp. Jeg deles opp mellom her og nå, og fortidens fragmenter.
Natta ble selvfølgelig ikke god. Jeg fikk ikke sove, men havnet i en tilstand mellom søvn og traumer. Der jeg fysisk kjenner hender, fysisk kjenner at jeg løftes opp, bæres ut, alt er mørkt, og smerter.

Jeg våkner neste dag utslitt, men gjør mine vanlige rutiner, samtidig som det utspiller seg andre deler av meg som gjør at dagsbevisstheten føles fjern og robotaktig.

Jeg spiser.
Jeg pakker.
Jeg går.
Jeg handler mat.

Men jeg har ikke kontakt med kroppen. Den er satt på en slags autopilot. Så slipper jeg å føle på noe, samtidig som alt ser helt normalt ut. Utenfra.
Etter 13 km slo det inn en tanke, -hvor langt skal jeg gå i dag? Hvor skal jeg overnatte? Hvor langt har jeg gått? Må jeg gå hele veien?
Endelig fikk jeg så pass mye kontakt med meg selv at jeg tok kontroll over situasjonen og bestemte meg for at – nei, nå er det nok! Nå blir det buss til Lillehammer, og hvile.
Ellers så tror jeg nok jeg hadde gått til nordkapp i ett før jeg kom til meg selv.

Det som kanskje er uforståelig for mange er at dette ikke er en tanke. Noe jeg går å tenker på, og blir syk av, av den grunn.
Det er heller det motsatte. For kunne jeg tatt det frem som en tanke så hadde det vært mye enklere å jobbe med.

Traumer er en skade! Rett og slett ett gjentatt (tidligere) angrep på kropp, sinn og følelser som skjer om og om igjen. Noe man blir bedre av med rett behandling, men som man aldri kan beskytte seg fullt ut mot.

Jeg kan nok aldri beskytte meg mot å bli «angrepet» av køyesenger, men jeg har hvertfall avdekket en trigger, som kanskje kan gjøres noe med.

Oslo-Lillehammer. Del 1

En vandring gjennom bygd og by.
Etter en uke i Oslo var jeg veldig klar for å «hit the road» igjen. Denne gangen langs pilegrimsleden. 🚶🏼‍♀️🚶🏼‍♀️🚶🏼‍♀️

Det var tungt å komme i gang, kroppen kjentes tung og treig ut etter en uke med hvile. Men, det var godt å fortsette mot Trondheim!

Første natta tilbragte jeg i en gapahuk jeg fikk låne av en bonde. Sammen med en selskapsyk hest og x-antall sau. Det ble mye klingeling og lite soving den natta. 😄

Dagen etter våknet jeg til bekymrede meldinger om ekstremvarsel, og ventet tornado, lyn, torden, flom og store mengder regn.

Det fine for meg var at jeg skulle møte to jeg har hatt kontakt med gjennom instagram, og de tok meg med på skogstur først, og etter det overnattet jeg hos den ene så jeg slapp å ligge i telt i det dårlige været.
Så var det videre vandring. Mye regn og ustabilt vær. Det er ikke å se bort fra at det sinker turen. Lite fristende å pakke ned klissvåt telt for å sette det opp igjen på ett nytt klissvått sted. Derfor har jeg benyttet meg av noen av pilegrimsherbergene for å tørke opp innimellom.

Det absolutte høydepunktet var å overnatte i ett kloster hos to nydelige eldre nonner. Selv om jeg var der i knapt ett halvt døgn så satte de så vakre spor i meg at uansett hvor dritt denne lange turen skulle bli så er det verdt det, bare for de timene hos dem. ❤️
Så jeg levde på en opptur noen dager etter dette.

– og enda mere regn.
Så mye regn at jeg la inn årene og overnattet to netter i «veslebua» på Hekshusstranda camping. En regnponcho som ikke holder ute vannet lengre fristet ikke til vandring.

Så var det videre til Gjøvik, der jeg fikk besøk av Rita, som begynte å gå fra Lindesnes sammen med meg. Hun kom med nye forsyninger og tok med seg ting jeg ikke trengte lengre til Oslo.
Vi hadde noen koselige timer sammen, og jeg følte virkelig på at jeg var oppladet med god energi og pågangsmot.
Enn så lenge…
Resten av dagen, og videre vandring mot Lillehammer gikk ikke helt som planlagt, men jeg skal skrive mer om det i del 2.

En veldig selskapsyk og vennlig hest. 💕

De her to solstrålene fikk jeg være sammen med i ett par døgn. 😀

På Toten vet de hvordan insektshotellene skal bygges, men jeg grøsser med tanken på hva slags innsekter det er som legger egg her. 😬🕷️🐜🐛🦋🐞🐝

Del 1 av Norge på langs. Lindesnes-Haukeli.

Da var jeg ved veis ende på denne første etappen av Norge på langs!
Den kan vel oppsummeres med at det har gått sakte men sikkert oppover (bokstavelig talt), kroppen blir gradvis sterkere, kondisen bedre, og hele 10% av turen tilbakelagt. 😊

Ting gikk ikke helt som planlagt, men det gjelder å ta ting på sparket. Til slutt føltes det som at jeg prøvde å løpe meg gjennom setersdal. (Hvis det å tilbakelegge 2-3km i timen med 23 kg på ryggen kan kalles løping) Jeg ble bare så sliten av å gå på riksvei 9 fra Lindesnes til Haukeli, at jeg bare ville bort bort bort. Noen sjåfører var hensynsfulle, mens andre bare suste forbi mens jeg sto klemt inntil autovernet med ett stort rødt monster hengende på ryggen. Men sånn ble det. Sein vår og fortsatt iskaldt gjør at snøen på fjellet smelter sakte og de som har prøvd seg både på ski og føtter der oppe ble tilslutt tvunget ned på veien de også.

Min gode venn måtte gi seg til stor sorg for oss begge, selv om vi var forberedt på at det kunne skje. Men vi krysser fingre for at det blir flere gjesteopptredener etterhvert oppover.

Filmingen, som føltes bittelitt kleint i begynnelsen begynner å føles mer naturlig. Det er jo tross alt den eneste faste tur-kamera-ten jeg har å snakke med. Det er jo så lenge til noen får se det uansett at jeg får grave meg ett hull å gjemme meg i når den tid kommer. 😁

Fine folk og dyr har det blitt gode møter med. Illsinte glefsende og knurrende løshunder har det også vært på turen. Der eieren stakk og gjemte seg når hun ikke fikk kontroll på hunden og satte meg i en situasjon der jeg kanskje ble nødt til å skade hunden for å beskytte meg selv. Det gikk heldigvis godt. For hunden. Hadde vært verre for eieren hvis hun hadde kommet ut igjen!

Jeg vil spesielt takke min kjære venn Rita som kastet seg inn i dette gale påfunnet med hud og hår. 😃❤️
Min kjære venn Ann-Kristin for overnatting, gode samtaler og medvandring, og den skjønne datteren Kristina for velgjørende oljer. 🙏🏻❤️
Nelly, min bushcraft-venn som tok turen hele veien fra Kragerø for å tilbringe en dag og natt på camp Rastefjødd. 😄 Takk for mye latter. ❤️
Ellers ukjente som tilbød overnatting, klemmer fra ukjente som lo, ristet på hodet og ønsket meg lykke til, når jeg svarer at, -jeg skal bare til nordkapp, på spørsmålet om jeg skulle gå langt.
Takk for meg setersdal!
Nå blir det noen dager i Oslo, før jeg vandrer videre til Trondheim via pilegrimsleden!

Her er noen bilder fra Lindesnes oppover setersdal mot Haukeli.

Turen blir dokumentarfilm.

Etter at jeg gikk ut med at jeg skulle gå Norge på langs og litt av grunnen til at jeg gjør det så ble jeg kontaktet av en filmprodusent. Så etter flere samtaler, møter og nøye vurderinger bestemte jeg meg for å si ja til ett samarbeide.
En ting som ikke alle vet, er at jeg jobbet med film som skuespiller da jeg bodde i Oslo, og fortsatt kan jeg finne meg selv dukke opp i reklamefilmer og programmer på tv. Jeg har vært med i alt fra barnetv, serier, reklame, internfilmer og undervisningsfilmer. Men måtte legge alt på hylla og begynne å si nei, fordi jeg desverre ble syk av det. Selv om det kanskje var få timers jobb så kunne jeg bli liggende i lang tid etterpå, og da snakker vi dagesvis og uker.
Dette var noe jeg ELSKET, og som jeg alltid hadde en hemmelig drøm om helt fra jeg var barn. Å kunne stå på en scene, være skuespiller, skape noe, og rett og slett være en annen. For en stund i allefall. Jeg har stått på flere scener og prøvd å gjøre det jeg elsket, men det ble for mye, og kostet for mye.
Men jeg prøvde.

Så sluttet jeg heller å drømme.
For da slapp jeg følelsen av nederlag, det å måtte gi seg, si nei, og skuffelsen. På toppen av det jeg slet med fra før.

Det fins nemlig ingen støtte i traumer. De er der for å dra deg ned, og vender du blikket utover og snur ryggen til dem ett lite øyeblikk så gjør de alt de kan for å skape trøbbel i systemet.
Jeg bruker så mye energi på å hele døgnet holde dem på plass at det ikke blir rom for å gjøre andre ting.
Det kan sammenlignes med å ha musikken du hater, på full guffe. To hunder som bjeffer og sloss, og hopper på deg og over deg, fire unger som skriker, maser, drar i deg og vil ha dekket sine behov akkurat NU, og en sint ektefelle som står over deg og kjefter. Midt oppi alt det her skal du uten å miste tråden eller fokuset gjøre den lille tingen som er din, noe du elsker. Du kan ikke gå ut døra, du kan ikke be dem om å holde kjeft, du kan ikke gå å legge deg for å sove. Det er en pakke som følger deg hvor enn du skal, og hva enn du skal gjøre. Symptomtrykket blir enormt.

Men tilbake til åpningen av innlegget. Nå er det jo jeg som kontrollerer det meste av filmingen, og hadde nok aldri gjort det om jeg ikke kjente produsenten fra tidligere. Dette er jo min personlige reise, og å dele den i ettertid vil bli skummelt, men jeg tror også det kan bli bra.

I tillegg så har jeg fått en nær venn med på turen, og gleder meg til å dele opplevelser med henne fremover. ❤️

Men, nå må jeg gå. 😃 Jeg har en tur jeg skal rekke og en film som skal skytes. Vi sees.

Skritt for skritt kommer delene på plass.

Plutselig så løsner det litt i planleggingen. Sør-Norge er i grove trekk lagt inn på kart. Så første del blir Lindesnes, Setesdal, til Haukeli fjellstue.

Derfra blir det å komme seg med buss til Oslo for å gå videre mot Trondheim langs pilegrimsleden.

På veien får jeg venner som vil gå sammen med meg i kortere og lengre perioder, og også besøke de jeg kjenner langs ruta.

Gleder meg! 😃

Den blå vintertime.

Tro og tvil

Norge på langs. Hva i alle dager er det jeg tenker på, og hvor i alle dager begynner jeg?

Tiden går. Vi har mandag 14. Januar og det er tre og en halv/fire mnd til jeg begynner turen oppover.

Så hvor begynner jeg? -Lindesnes selvfølgelig. Jeg vil jo gå mot nord.

Men det er egentlig ikke det jeg tenker på når jeg spør meg selv -hvor i alle dager begynner jeg?

Joda. Jeg har begynt.

Men det er ikke fritt for at jeg innimellom overmannes av følelsen av å ha for dårlig tid til å forberede, for mange ting å ta hensyn til, spørsmål som henger i løse lufta, og negative tanker om at -dette går ikke. Det her klarer ikke du. Glem det, du er for for utrent, for mange fysiske og psykiske plager.

Rett og slett for mye «bagasje» å drasse på, og det enda FØR jeg har begynt å pakke sekken!

Jeg tenker også mye på hva jeg vil med en sånn tur, for jeg gjennomfører ikke etter hurtigst, lengst og kortest mulig tid.

Men noe driver meg. På samme måte som da jeg gikk 900 km i 2012. Det jeg står igjen med fra da, er opplevelsen av å være på vei. Alle møtene. Med mennesker, og meg selv. Alle inntrykkene, og følelsen av å leve, være tilstede og den evige forandringen i omgivelsene som møter meg, passerer, og gir rom for nye inntrykk.

Det samme i meg selv. Ingenting var konstant. Følelser og tanker bevegde seg gjennom meg mye hurtigere og mer intenst enn det gjør ellers. Det er ikke rom til å bli sittende fast i en følelse eller flashback over lang tid, for plutselig begynner det å regne, og himmelen sprekker opp i en vakker regnbue. Eller primusen må fyres opp og teltet rigges for natta. Osv…osv..

Alle de praktiske tingene. -gå, spise, ly, varme, sove.

Repeat.

Basale behov. Enkelt og vanskelig på samme tid.

Det er en tøff tur, men jeg tror det kan gi mye healing i å bli «avbrutt og forstyrret» i traumene. Det blir som om alt jeg har lært i behandlingstimene hos psykolog, blir satt ut i praksis.

-Tilbake til nåtid. -Her og nå.

En annen ting er, at jeg mister min spesialist psykolog. Fra sommeren står jeg uten behandling. Eller, det ordner seg nok med en ny etterhvert, men det kan ta tid, og uvissheten er vanskelig. Når, hvor og ikke minst, hvem vil jeg få som behandler.

Bor man sånn som jeg så vokser det ikke psykologer på trær, og det blir veldig viktig å få en man får tillit til. Hvis ikke så risikerer man å stå uten. En annen ting som er viktig, er at denne har kompetanse på komplekse traumer. DET er ikke selvsagt. Det fins mange behandlere som jobber med psykiske lidelser uten å være utdannede psykologer. Mange har ikke helsefaglig bakgrunn i det hele tatt. De får likevel jobbe i psykiatrien som behandlere. Hvilket annet sted i det norske helsevesen blir pasientene behandlet/operert på av andre enn den som har utdannelse i skaden?

Men, jeg hadde bestemt meg for denne turen før jeg fikk vite at min psykolog skulle flytte, den har bare blitt enda viktigere nå. – for jeg må finne på noe. Jeg må ha noe å se frem til, planlegge mot og gjennomføre.

Uansett hvor lang turen min blir, så starter jeg på Lindesnes til våren! 😃

Satser på mange sånne øyeblikk.

Når campingen er kjemisk fri for glamour.

Camping er herlig dere?!

Tur med hengekøye i Lofoten går fint an og er en fin opplevelse hvis du finner trær som er stødige og tykke nok, noe som kan være en utfordring i seg selv. Kronglete fjellbjørk vokser nemlig mer bortover enn oppover.

Så er det ly mot vinden. Vet du vindretningen så burde det være greit ikke sant? Men, vi er fortsatt i Lofoten med hav og fjell. Så her kommer det fallvind, kastevind og nordavind fra alle retninger. Så glem bål.

I går natt var det en sånn natt. Jeg havnet i snøen under hengekøya to ganger, kjempet meg ut av soveposen og ut i snøen i ullundertøy. Finne lykt og tviholde på liggeunderlag. Opp igjen. Andre gang fikk jeg hjelp av kjæresten min (stakar, han kom frivillig ut av redet sitt) etter at jeg bestemte meg for at det er sikkert veldig FINT å sove UNDER køya! Opp igjen.

Endelig kunne jeg slumre til vinden som klapret og slamret og dro i køya, akkopagnert av trærne som vibrerte så sterkt at i mellom dem følte jeg meg spilt på som en streng i en gitar.

Tredje gang, -jippi, jeg falt ikke ut av køya!! ….men ligger nå med liggeunderlaget OVER meg?! Prøver å knote det under meg og faller delvis ut av køya, -igjen.

Fjerde gang? DET ble varmt og godt under dyna i senga hjemme med en varm malende katt på brystet.

Etter å ha løpt etter ett flyvende underlag i mørket, og samtidig holdt fast i fjellduken som tok form som en luftballong mens jeg stappet en fluffy og uvillig Mammut ned i posen sin.

Noe av det jeg skal frem til er at jeg har hatt flere fantastiske netter i hengekøye under nordlys og stjerneskudd, men at Camping ikke alltid er rosenrødt. Det er så lett å tro det når det ene etter det andre glansbildet sklir over skjermen gjennom sosiale medier.

Med bål, der røyken stiger rett til værs eller i oppgitt vindretning, og der det er så stabile forhold at det nesten fyres inni soveposen. Med snø som «daler lett og fin» rett ned, og ikke kommer som som en forrykende tango hvirvlende rundt deg.

Men hva lærte jeg av denne turen? Jo at jeg må ha bly i ræ.. neste gang for ikke å bli tatt av vinden, og at jeg kan banne -mye! Og, at noen turer gjør seg bedre i ettertid, enn akkurat der og da.

Og, at jeg gleder meg til neste gang.

Jeg mot «oss alle»

Jeg vil dele noe med dere. Ikke fordi jeg tror dere trenger den informasjonen, eller fordi jeg føler at jeg MÅ dele for andres skyld, eller tror at det noe dere vil vite. Ikke fordi jeg er tøff, sterk eller vil ha oppmerksomhet, men fordi JEG trenger å fortelle. Jeg trenger det rett og slett fordi jeg er REDD for å gjøre det, og fordi jeg trenger å la de sårbare delene av meg bli hørt. De som tidligere aldri ble hørt.

Jeg lever ett liv der jeg føler jeg må skjule deler av meg selv. De er så store, vonde og inngripende i livet, og gjør at den energien jeg skulle brukt til å leve, blir brukt til å skjule, holde tilbake, passe på at ikke min historie sårer eller blir en belastning for andre. Det fører til at jeg gjør det jeg har gjort hele livet, beskyttet andre. For mens jeg vokste opp VILLE forferdelige ting skje, med meg, og med de nærmeste.

MEN, sånn er det ikke lengre, og jeg vil ikke lengre bruke energien min på å skåne andre. Jeg er nemlig fullt klar over at mye av det jeg skriver gjør vondt å lese, eller å ta innover seg, men løsningen der er kjempeenkel! LA VÆR å lese!

Jeg er nemlig lei av å høre, at: «det der med deg, må være kjempevanskelig for dine nærmeste, det må være så tungt for dem, kan du tenke deg hvordan det er for dem å få vite dette? og….(den aller «beste») det her med «DEG» påvirker ALLE sammen!»

Jeg kjenner på det. Klart jeg gjør det. JEG er problemet, JEG skaper problemer, JEG ødelegger andres fasade og overfladiske lykke. Jeg forteller for lite, for mye, for sent, for tidlig. «Hvorfor ikke bare holde kjeft, det er jo så lenge siden? Hva godt kan det gjøre nå, for noen. Hvorfor sa du aldri noe tidligere?»

Det er som å si: hvorfor i alle dager ble du utsatt for overgrep som barn og plager «OSS ALLE» med det nå!

Joda. Jeg skjønner at du, og du, og du, kan reagere på det jeg har å fortelle. At det blir for mye for noen. Det -bittelille jeg har fortalt. For ikke en gang psykologen min har hørt de verste detaljene.

Men, ordet ALLE har jeg problemer med. For «hvem» er ALLE?

En ting er sikkert, hvis en ikke tør å stå for sine egne meninger eller snakke for seg selv, så er det greit å bruke ord som «MAN» «OSS» eller «ALLE». Det gir en udefinerbar tyngde og støtte fra noen som bare de selv hemmelighetsfullt vet hvem er.

Ergo er jeg alene mot det store «OSS». Slenger vi på en «ALLE» i tillegg, så har vi dekket det meste og de fleste.

Det er en fin hersketeknikk.

Men, saken er, overgrep er aldri godt for noen.

Ikke da de skjedde, ikke etterpå, hverken, to, ti eller 50 år etter. Aldri! Overgrep er faktisk aldri godt for NOEN som blir utsatt for dem!

Og, jeg kan holde kjeft. Det har jeg jo bevist ettertrykkelig i langt over 40 år.

NÅ derimot vil jeg snakke. Det er faktisk ikke for sent for meg å snakke, det er faktisk ALDRI FOR SENT Å SNAKKE OM OVERGREP. Husk det. Aldri. For noen.

Også, tilbake til OSS og ALLE. Skremmer ordet OSS meg?

Nei, jeg er vel utlært på å bli skremt av OSS mot lille meg: «Hvis du sier noe, så blir det verst for deg, ja for OSS ALLE.» «Sier du noe så ødelegger DU familien VÅR!» «Mora di vil ikke ha deg om du forteller om OSS»! «Vil du ødelegge livet MITT/VÅRT? Det er DIN skyld om jeg dør. Vil du at jeg skal dø? ALLE kommer til å vite at det er DIN skyld om jeg dør.»

Jeg var alene.

Livredd for at noen skulle få vite hva som skjedde. I tillegg til at ALLE «visste». Dvs drikkekompisene hans som syntes det her var gøy og etterhvert forgrep seg på meg de også, fordi jeg var fritt vilt.

Så er jeg redd for OSS?

Klart det trigger noe i meg. Det tror jeg alle kjenner på når de blir utsatt for OSS ALLE mot «meg».

På den andre siden: (hopp over neste setning hvis den blir for sterk for dere «oss alle») «helvete heller!!» Jeg driter vel i «OSS ALLE». Jeg klarte meg, overlevde helt mutters alene som ett lite barn mot voksne fulle menn som forgrep seg og etterpå truet meg og gjennom meg, min familie på livet. Skulle ikke jeg klare meg alene i dag som voksen mot noen skarve udefinerbare «OSS»?? Jeg klarte meg ikke bare som barn, men jeg «beskyttet» i tillegg min familie, overgripernes familie og alle rundt meg fra sannheten.

Jeg kan det med å være alene. Mot «OSS ALLE».

Så til de som synes det er så ubehagelig (gid a meg) å høre at jeg har vært utsatt for overgrep. Vær glad dere slapp å være der da det skjedde. DET var «ubehagelig» kan jeg si dere. I tillegg skulle dere visst hvordan det er å gjennomleve overgrepene daglig og nattlig in real time, om og om og om igjen. NON stop.

NEI, jeg unner ingen å oppleve det.

Jeg skulle også gitt mye for å kunne si: «huuuufff a mei, det her orker jeg ikke å høre noe om, det er så tøft for OSS ALLE»

Så til alle dere «OSS ALLE» kan jeg bare si at jeg ba dere slutte å lese i begynnelsen av innlegget. Dere hadde valget.

Det hadde ikke jeg.

Jeg har «drept» min far for siste gang.

Han er allerede gravlagt. Uten dødsannonse, taler eller seremoni, ingen samling rundt graven eller blomster. Ingen gravstein. Ingen sorg eller tårer.
Han er død for siste gang. Virkelig død.

Han kan ikke lengre forgripe seg på flere barn, og han kan ikke ramme flere med sine ord.

Min far døde en naturlig død, men min første tanke når jeg snakket med politiet var – de kommer til å tro at JEG drepte han! Jeg vet ikke selv hvordan det skulle ha skjedd, men ett øyeblikk var jeg redd for det.

Han var ingen snill mann – dessverre. Gjennom oppveksten likte han å fortelle meg hvor forferdelig syk han var, og at han kom til å dø snart. Ikke nok med det – det ville være min skyld. Han likte å beskylde meg for at jeg ville at han skulle dø, og var ond og intens i sine beskyldninger. Han sto over meg, jeg hadde ingen mulighet til å komme meg unna, og han ga seg ikke før jeg var så redd at jeg begynte å gråte. Da var han fornøyd. Han likte rett og slett å pine meg, nøt min redsel og det å bryte meg ned. Mine forsikringer og forsøk på å overbevise han om at det ikke var sånn var nytteløse, for han VISSTE hva jeg tenkte. Det at jeg ble redd og begynte å gråte brukte han mot meg som en bekreftelse på at han hadde rett.

"Alle vet at det er din skyld om jeg dør – alle!" "Jeg vet hva du tenker, du VIL at pappa skal dø – du bryr deg ikke om pappa – du tenker ikke på pappa som har det så fælt – du er ikke glad i pappa – du bryr deg ikke om at pappa dør"

Så jeg var alltid redd for at han skulle dø, og "visste" jo at det kom til å være min skyld.

Ikke før langt opp i tyveårene "skjønte" jeg at han ikke kom til å dø med det første, og at det langt i fra kom til å være MIN skyld.
-men gjennom oppveksten lå skylden for hans fremtidige død over meg. En av hans syke måter å manipulere, kontrollere å straffe meg på.

Han levde til tett innpå 86 år, den siste av sine søsken. Storrøyker, alkoholiker, hjerteproblemer, sirkulasjonsproblemer som førte til amputasjon av begge bein. Dømt for vold og overgrep mot barn. Ukrutt forgår ikke så lett.
Jeg vet ikke hva en far er og har ALDRI savnet en. For meg er: Far = Trussel. Han er nå for alltid borte fysisk, men sporene etter overgrepene lever fortsatt sterkt.

Han er død for siste gang, og det har aldri vært min skyld.

Under ombygging. 

«Under ombygging» må være den beste beskrivelsen av livet mitt som det er akkurat nå. 

Gode og dårlige dager er en del av livet mitt. De dårlige har hatt en stor plass i livet mitt, rett og slett fordi jeg ikke har visst om noe annet. Det er ikke sånn at jeg kan relatere livet mitt til hvordan det var før overgrepene startet. De startet så tidlig at jeg ikke har noe før.

Jeg visste ikke hva angst, depresjon, og flashback var. Det var sånn jeg alltid hadde det. Hvis noen hadde spurt om jeg var deprimert feks, så hadde jeg sikkert sagt nei. Jeg måtte først lære hvordan det egentlig skulle være før jeg kunne kjenne forskjellen.

Jeg tror at ett barn som blir mishandlet/misbrukt, ikke tror eller tenker at det er verdiløst. Det ER verdiløst.

Det ser verden og handler ut i fra angst og frykt.

Mens ett barn som er elsket og i trygghet, tror ikke at det er elsket. Det ER elsket.

Det ser verden og handler ut i fra trygghet og kjærlighet.

Det var ikke det at jeg ikke var elsket av mange rundt meg.

Det var de som behandlet meg som om jeg ikke hadde verdi, som ga meg en grunnleggende verdiløshet. Alt de sa og gjorde ødela meg, de fikk meg til å tro at ingen var glad i meg.

Eller rettere sagt så trodde jeg det ikke, og jeg tenkte det heller ikke. Det var sånn det VAR, det ble en grunnleggende følelse.

Det at ingen så, eller gjorde noe ble også en stilletiende aksept av det som skjedde.

Mange visste om det. Når drikkekompisene hans visste, farmor visste, og ingen gjorde noe så stolte jeg ikke på noen. Jeg var redd for at hvis flere fikk vite så ville de også forgripe seg på meg. Det var jo sånn det var. Jeg måtte hele tiden være på vakt i tilfelle noen av dem skulle få tak i meg. Jeg var fanget i min verdiløshet. 

Derfor er det så viktig for meg nå å gjøre så mange positive ting som mulig. Holde meg unna for mye negative nyheter i media, skumle filmer, negative mennesker og situasjoner. Bare roe systemet som lett blir over eller underaktivt. Bare det å skrive dette, og ikke minst publisere det etterpå gjør at jeg trigger både angst, søvnløshet og flashback. Jeg blir dårlig hver gang jeg gjør dette, men det hjelper på sikt. 

Jeg har funnet noen ting som gjør at jeg klarer å komme litt inn i nuet og får avstand til det som herjer innvendig, for en stund. 

  • Yoga – har blitt en slags «reality check». På den måten får jeg koblet hodet til kroppen, og kjenne etter hva som ligger og ulmer FØR, eller i alle fall noen ganger før det kommer til overflaten. 
  • Fotografering – KAN klare å lure meg ut av huset selv om angsten breier seg i døråpningen og vil holde meg inne. Det kan få meg til å forsvinne litt inn skjermen i jakten på ett fint motiv.
  • Naturen – være ute, gå langt og lenge. Tryggeste sted på jord. 
  • Vinterbading – det er bevist at isbading gir økning av endorfiner som er både smertestillende og stemningsøkende.

Kan anbefales. 🙂

En veldig klok venninne av meg sier alltid, at det er bedre å sette seg små mål, få mestringsfølelse og ta alt over det som en bonus. Enn å sette seg så store mål at man alltid henger bakpå og hele tiden kjenner på stress og mislykkethet.

Jeg er sikker på at det første funker best.