Norge på langs. Hva i alle dager er det jeg tenker på, og hvor i alle dager begynner jeg?

Tiden går. Vi har mandag 14. Januar og det er tre og en halv/fire mnd til jeg begynner turen oppover.

Så hvor begynner jeg? -Lindesnes selvfølgelig. Jeg vil jo gå mot nord.

Men det er egentlig ikke det jeg tenker på når jeg spør meg selv -hvor i alle dager begynner jeg?

Joda. Jeg har begynt.

Men det er ikke fritt for at jeg innimellom overmannes av følelsen av å ha for dårlig tid til å forberede, for mange ting å ta hensyn til, spørsmål som henger i løse lufta, og negative tanker om at -dette går ikke. Det her klarer ikke du. Glem det, du er for for utrent, for mange fysiske og psykiske plager.

Rett og slett for mye «bagasje» å drasse på, og det enda FØR jeg har begynt å pakke sekken!

Jeg tenker også mye på hva jeg vil med en sånn tur, for jeg gjennomfører ikke etter hurtigst, lengst og kortest mulig tid.

Men noe driver meg. På samme måte som da jeg gikk 900 km i 2012. Det jeg står igjen med fra da, er opplevelsen av å være på vei. Alle møtene. Med mennesker, og meg selv. Alle inntrykkene, og følelsen av å leve, være tilstede og den evige forandringen i omgivelsene som møter meg, passerer, og gir rom for nye inntrykk.

Det samme i meg selv. Ingenting var konstant. Følelser og tanker bevegde seg gjennom meg mye hurtigere og mer intenst enn det gjør ellers. Det er ikke rom til å bli sittende fast i en følelse eller flashback over lang tid, for plutselig begynner det å regne, og himmelen sprekker opp i en vakker regnbue. Eller primusen må fyres opp og teltet rigges for natta. Osv…osv..

Alle de praktiske tingene. -gå, spise, ly, varme, sove.

Repeat.

Basale behov. Enkelt og vanskelig på samme tid.

Det er en tøff tur, men jeg tror det kan gi mye healing i å bli «avbrutt og forstyrret» i traumene. Det blir som om alt jeg har lært i behandlingstimene hos psykolog, blir satt ut i praksis.

-Tilbake til nåtid. -Her og nå.

En annen ting er, at jeg mister min spesialist psykolog. Fra sommeren står jeg uten behandling. Eller, det ordner seg nok med en ny etterhvert, men det kan ta tid, og uvissheten er vanskelig. Når, hvor og ikke minst, hvem vil jeg få som behandler.

Bor man sånn som jeg så vokser det ikke psykologer på trær, og det blir veldig viktig å få en man får tillit til. Hvis ikke så risikerer man å stå uten. En annen ting som er viktig, er at denne har kompetanse på komplekse traumer. DET er ikke selvsagt. Det fins mange behandlere som jobber med psykiske lidelser uten å være utdannede psykologer. Mange har ikke helsefaglig bakgrunn i det hele tatt. De får likevel jobbe i psykiatrien som behandlere. Hvilket annet sted i det norske helsevesen blir pasientene behandlet/operert på av andre enn den som har utdannelse i skaden?

Men, jeg hadde bestemt meg for denne turen før jeg fikk vite at min psykolog skulle flytte, den har bare blitt enda viktigere nå. – for jeg må finne på noe. Jeg må ha noe å se frem til, planlegge mot og gjennomføre.

Uansett hvor lang turen min blir, så starter jeg på Lindesnes til våren! 😃