En umulig reise skritt for skritt?

Åttende desember og mørketiden er i ferd med å lukke oss inn i en verden der åttetimers intervall på julelysene gir langt fra nok lys, og gir meg en følelse av å være i ett slags vakuum som på en måte er behagelig og på en annen måte alt for trangt.

Inni meg vokser tanken, drømmen og planleggingen om å gjøre min hittil lengste vandring. Norge på langs. En drøm som har ligget der i flere år og kost seg sammen med tidligere gjennomførte langvandringer, som Spania på tvers (Camino Santiago), Flyktningeruta, Telegrafruta, og deler av Oslo-Trondheim. Men selv om jeg har gått 900 km i strekk tidligere så kommer det ikke opp mot å gå nærmere 3000 km.

Det blir mildt sagt spennende og utfordrende. En ting er den praktiske planleggingen og forberedelsene, en annen ting er alt det andre som krever sin plass, tid og energi om jeg vil eller ikke. Utfordringene mine ligger i å gjøre det jeg har lyst til samtidig som andre deler av meg jobber i mot, eller i alle andre retninger. Både fysisk og psykisk.

Men jeg trenger noe å se frem til, å planlegge mot. Det er nemlig vanskelig å se fremover når «styggen på ryggen» henger der til en hver tid og hverdagen består i å gå i behandling for å holde hodet over vannet. Det blir svært få lyspunkter ut av slikt.

Så jeg har bestemt meg. Jeg skal gå Norge på langs om det så blir 3000, 300, eller 3 km. Jeg skal planlegge og forberede meg som at til neste år, nærmere jul en gang så står jeg forhåpentligvis på Nordkapp, eller Knivskjellodden!

Her kommer jeg til å skrive om mine forberedelser frem mot turen. Både praktisk, psykisk og fysisk, og selvfølgelig selve vandringen.

Koselig om du vil følge med.

Saltfjellet Juli-2018