Livet gjennom Norge På Langs

En umulig reise skritt for skritt?

Åttende desember og mørketiden er i ferd med å lukke oss inn i en verden der åttetimers intervall på julelysene gir langt fra nok lys, og gir meg en følelse av å være i ett slags vakuum som på en måte er behagelig og på en annen måte alt for trangt.

Inni meg vokser tanken, drømmen og planleggingen om å gjøre min hittil lengste vandring. Norge på langs. En drøm som har ligget der i flere år og kost seg sammen med tidligere gjennomførte langvandringer, som Spania på tvers (Camino Santiago), Flyktningeruta, Telegrafruta, og deler av Oslo-Trondheim. Men selv om jeg har gått 900 km i strekk tidligere så kommer det ikke opp mot å gå nærmere 3000 km.

Det blir mildt sagt spennende og utfordrende. En ting er den praktiske planleggingen og forberedelsene, en annen ting er alt det andre som krever sin plass, tid og energi om jeg vil eller ikke. Utfordringene mine ligger i å gjøre det jeg har lyst til samtidig som andre deler av meg jobber i mot, eller i alle andre retninger. Både fysisk og psykisk.

Men jeg trenger noe å se frem til, å planlegge mot. Det er nemlig vanskelig å se fremover når «styggen på ryggen» henger der til en hver tid og hverdagen består i å gå i behandling for å holde hodet over vannet. Det blir svært få lyspunkter ut av slikt.

Så jeg har bestemt meg. Jeg skal gå Norge på langs om det så blir 3000, 300, eller 3 km. Jeg skal planlegge og forberede meg som at til neste år, nærmere jul en gang så står jeg forhåpentligvis på Nordkapp, eller Knivskjellodden!

Her kommer jeg til å skrive om mine forberedelser frem mot turen. Både praktisk, psykisk og fysisk, og selvfølgelig selve vandringen.

Koselig om du vil følge med.

Saltfjellet Juli-2018

Verdensdagen for psykisk helse.

Hvert år tenker jeg at, -i år, skal jeg skrive noen fine og oppløftende ord om psykisk helse. For jeg har ganske mye å si om temaet.

-men, så er det bare tomt…. eller muligens har jeg for mye å si, og ikke vet hvor jeg skal begynne.

Aller helst skulle jeg ønske at jeg IKKE hadde noe å si.

Eller helst kunne sagt noe om at jeg HAR vært langt nede en periode. At jeg gikk på en smell, og så fortalt om hvordan veien har vært tilbake, og etter diverse tiltak kunne sett tilbake på episoden der jeg lærte en viktig lekse. En litt inspirerende historie om at det er håp der ute, og at det aldri er så vondt at det ikke er godt for noe.

Men, jeg kan ikke det. Jeg har ingen før, og etter-historie. Jeg fikk aldri ett liv før overgrepene startet, og nå, som nylig fylt femti år, så tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å ha ett liv etter.

Jeg kan heller ikke si at jeg vil rehabiliteres, for det ligger jo i ordet, -gjenopprette noe som har vært. Er det noe jeg IKKE vil, så er det nettopp det.

Jeg har aldri gått på en smell, jeg ER selve smellen.

Årets tema er «raushet» eller «vær raus».

Raushet er viktig. I møte med andre mennesker, alle lidelser og historier.

Men det aller viktigste for oss med en uformelig, og uholdbar tung sekk å drasse på, er rausheten med oss selv. For vi blir ikke like fort «friske» som det behandlingsforløp, pakker og samfunnet forventer. Vi trenger tid og tålmodighet. Ikke minst fra oss selv!

En ting er raushet i mellommenneskelige forhold, men jeg etterlyser mer raushet i det offentlige. Politisk.

Vis oss en raushet i praksis -for det er det vi trenger.

Ikke krangling mellom partiene, løfter og tomme ord, men i praksis! For mens debatten går om hvor mye som blir gjort i psykiatrien, så blir det i praksis færre og færre behandlingssteder, mindre og mindre tid til hver pasient, og ventelister på flere år for å komme i behandling.

Det er så mange gode og fantastisk mennesker der ute i psykiatrien, men de jobber mot klokka, skjemaer og dokumentasjon.

I mange kommuner ansettes psykologene i ledende stillinger, mens de som behandler pasientene er sykepleiere, sosionomer og andre som har tatt videreutdanning i psykiatri.

For all del, for noen er det nok, men de som trenger noen med større og bredere kunnskap faller utenfor. De får ikke god nok hjelp. De blir gitt opp, og oppgitt selv.

For jeg tror at kunnskapen til behandleren bestemmer hvor langt en pasient kan komme i sin prosess, og her ligger det en ganske stor forskjell i utdannelse.

Det blir nesten som å ligge på operasjonsbordet til hjerteoperasjon, og like før du sovner inn presenterer «kirurgen» seg som psykolog med kurs i kirurgi. Ikke særlig betryggende vel? I verste fall går det veldig galt.

Jeg etterlyser også mer raushet i skole. Mange er gode, men det alltid rom for forbedring ikke sant?

Jeg selv er en konsekvens av at ingen stilte spørsmål, snakket MED, eller SÅ meg. I alle fall som noe annet enn ett problem for dem da jeg ikke «giddet» å komme på skolen.

Jeg er en konsekvens av at selv om PPD var involvert så hadde de kun «hemmelige» møter med skolen. -uten meg. Jeg ble aldri involvert, aldri snakket MED.

Så ble det stille, selv om jeg ikke dukket opp hverken i 8. eller 9. Klasse.

Det hadde vært nok med ETT spørsmål.

-hvordan HAR du det, inni deg?

Ikke, -hvorfor kommer du ikke på skolen? NÅ, må du komme på skolen! Har vi en avtale om at du kommer på skolen nå!? Hvis du ikke kommer på skolen nå…. -så blir vi nødt til å sende deg bort!

Jeg har ingen solskinnshistorie, ingen jeg kan se tilbake på som den ene som klarte å snu hele livet mitt til det bedre, ingen som kom inn fra sidelinja og «reddet» meg, og det sliter jeg fortsatt med.

Så vær raus. Vær den ene.

SiAni.

Miljøskifte.

Endelig ble det vinter. Med kuldegrader og ikke minst, sooool! Jeg tror vi nordlendinger glemmer fort. Ett par dager med fint vær så er måneder med uvær glemt, og vi føler at HELE vinteren har vært fantastisk. I motsetning til de som som lett foraktelig sier, «det her, det kommer ikke til å vare lenge» eller de som tror at med en gang det begynner å regne så er det en slags straff for tidligere godvær «ja, det var det jeg sa, FÅR vi finvær i mai så blir det en dårlig sommer!» Og slår i bordet med en  tilfredsstilt mine over å ha rett! 😄

Jeg tror jeg holder meg til den første, og med lett vær-amnesi nyter godværet nettopp når det er her, uten tanke for hvordan det har vært eller kommer til å bli. ❄️

Men akkurat nå sitter jeg på toget fra Oslo til Vikersund. Etter to speeddater med venninner mellom fly og tog. Bort fra vakkert lofotvær til vakkert østlandsvær. Jeg har kost meg de siste dagene med kjæreste og gode venner både nye og gamle, og fått ladet opp til tre mnd beinhard jobbing på Modum Bad. Det blir spennende på mange måter, men har troen på at det vil gjøre ting bedre. 

Lofotfjellene får roser i kinnene av solnedgangen. 

Lurer på når jeg får neste mulighet til å bade. Kanskje jeg går fra å bade i Vestfjorden til å hoppe i Tyrifjorden. Eller så håper jeg Modum BAD kan leve opp til navnet sitt. 😉


Siste kjærestetur gikk til Hoven. 


Jeg skriver mye, men har ikke vært så veldig aktiv på bloggen. Mye fordi det er mye jeg ikke er klar for å dele. Får se etterhvert hvor mye det blir mens jeg er her. Ha en fortsatt fin vinter alle sammen. ❤

I lys og mørke. 

Sol! Endelig sol igjen. Etter måneder med storm og kuling, regn og orkan så har vi endelig sett lyset! Bokstavelig talt. Sikkert eksotisk for mange med så mye vær, men jeg blir lei. Uansett hva man skal så ser man verden fra innsiden av hetta eller løper ett par meter til bilen og rekker å bli klissvåt på turen. Vann trenger inn, overalt.

Men nå! 😃 

Endelig kunne jeg vinterbade uten å bli våt og kald FØR jeg hoppet i sjøen, og ikke minst kunne ta på meg TØRRE klær etterpå. 🛀

Med klarvær, kommer nordlyset svevende og vinkende til oss. Vi trenger ikke å jakte engang, hun finner oss. 


…og vi kan avslutte kvelden med bål og lykter i måneskinn…


….før vi hopper fornøyde ned i soveposen under åpen himmel…

 …-og ser sånn ut når vi våkner på morgenen. -10 grader celsius ble det i løpet av natten. 

Hva er vel bedre enn å våkne til en vakker soloppgang, på en arktisk strand med sin kjære?

Det er en herlig tid vi er inne i nå, når sola kommer høyere og høyere på himmelen. Jeg prøver å nyte de siste dagene jeg har her hjemme før jeg skal reise bort i tre mnd. Mer om det senere. Ha en fortsatt flott helg. 

Å vente

Vente på lyset

Vente på sola

Vente på varmen

Vente på snø

Vente på opphold

Vente på skyfritt 

Vente på flo

Vente på fjære

Vente på storm

-og stille

Vente på tålmodighet..

-Sissel A. Higraff

 

Ingen taushet lengre.

Jeg må si at jeg er mildt sagt overveldet over responsen på mitt forrige innlegg. Å utlevere meg selv på denne måten er viktig, men veldig sårbart. En ting er å ha det liggende inni seg som en gift som suger all energi ut av meg. Da har jeg en slags kontroll.

Det er som hvis noen får vite så vil det skade meg enda mer. Det både ER sant og ikke sant. En gang VAR det farlig å fortelle, det ville skade meg, folk rundt meg, og noen kunne til og med dø som en konsekvens av at JEG fortalte.

Hodet mitt VET at det ikke er sånn lengre, jeg er voksen, og ingenting av det som skjedde da vil skje meg nå. Hodet vet det. Det er det inni meg, alt som engang var en beskyttelse, den lille i meg som tror, nei vet at noe vondt vil skje. Det er en evig kamp.

Men jeg vil ikke beskytte andre mot det jeg ble utsatt for lengre. Hvorfor skal jeg det? Det VAR ikke jeg som satte dette her i gang. Dette ble satt i gang det sekundet noen bestemte seg for å forgripe seg på ett lite barn. På meg.

Jeg har mye å fortelle, og vet at noe kanskje vil komme som ett sjokk på noen av de jeg vokste opp sammen med, men det får så være. Jeg vil ikke bære det mer. Forskjellen blir bare at det som skjedde, ikke lengre bare er inni meg. Det har vært der hele tiden, men de involverte ville nok aldri være de som fortalte det først. Som overgripere flest beskytter de hverandre.

Så tusen takk til alle dere som gjør det mindre skummelt å fortelle, og til alle dere som har fortalt meg deres historie. Sammen blir vi sterkere. Overgrep SKAL aldri ties om lengre. Jeg heier på dere!
Men akkurat nå lengter jeg etter litt bedre vær så jeg kan være mer ute. DET er medisin det. Jeg har bestilt kaldere stabilt vær, med snø som blir liggende. 😃

Til Farmor.


01.03.14
Til Farmor.

Da jeg var 18-19 år var jeg på besøk hos deg på sykehjemmet. Vi visste begge to at det var siste gang vi ville se hverandre. Vi var ikke alene i rommet, flere i familien var der, men da jeg kom inn begynte du å gråte.

Jeg gikk bort til sengen din, og du dro meg ned til deg og hvisket gråtkvalt og skjelvende, «unnskyld, unnskyld, unnskyld!» 

Det var ett sjokk! 

Jeg lot som jeg ikke hørte det og «skjønte» ikke hvorfor du ville si det til meg. Samtidig var jeg stiv av skrekk. Jeg var livredd for at noen skulle høre det og spørre meg om hvorfor DU ba MEG om unnskyldning. 

I dag vet jeg hvorfor og vil si: Farmor, jeg er sint på deg. Du sviktet meg. Du visste hva som ville skje med meg når du sa at jeg måtte gå opp til faren min. Da du uten å se meg i øynene skjøv meg gjennom døren og låste den bak ryggen min, for selv å gå på butikken. 

Du visste det! 

Du skulle passe meg. Jeg ville være med på butikken, og jeg lovte å være så snill så snill, bare jeg kunne få være med deg! 

Men jeg var sjanseløs. ”du må opp til faren din, tenk på faren din, han blir lei seg om du ikke kommer, vil du at han skal bli lei seg?” 

Du la din medvirkning og skyld over på meg. 

Så gikk du. For å ikke ”vite” hva som skjedde. DU kunne jo ikke vite det?

…..livet mitt forsvant. 

SÅ kom du tilbake å ”reddet” meg! 

Jeg lurte alltid på hvorfor du bråkte når du kom hjem. Hvorfor du trampet opp trappen og ropte: ”HALLO!!” Hvorfor du banket hard på døren og ventet en god stund før du kom inn. 

Hvorfor du var så bestemt og sa: ”NÅ tror jeg Sissel skal komme med meg ned!”

Du var jo alltid så stille ellers. Hva hadde jeg gjort galt?

Du var annerledes nå. Passet på at jeg skulle ha det bra, glattet over, ga meg raspet sjokolade og eple.

Du var så snill du Farmor.

Men jeg var forvirret. Jeg forsto ikke, jeg var redd, kvalm og hadde vondt.

Men du var snill, og det var godt du kom å «reddet» meg. 

Det måtte altså ta meg nesten 46 år før jeg kunne sette de grufulle bitene sammen og legge ansvaret og skylden der den hører hjemme og si:

«Du ofret meg Farmor. Du ofret meg! Jeg vet ikke hvorfor men du ofret meg.»
Hvorfor?

Du døde ikke lenge etter at jeg var på sykehjemmet. Jeg hadde reist sørover igjen og gikk ikke i begravelsen. Jeg satt igjen med dårlig samvittighet, for at JEG ikke strakk til, gjorde nok, var snill nok og for at jeg ikke hadde besøkt deg oftere. Jeg satt igjen med følelsen av skam, og skyld.

Det var jeg som sviktet!?

Hvordan kunne jeg ha sveket? Jeg var jo ett barn da, og en ungdom ved sykesenga.

Så nå Farmor, orker jeg ikke å ta deg i forsvar lengre. Du svek meg. Du sendte meg opp med viten og vilje. Hva slags avtale dere hadde vet jeg ikke. Kommer nok aldri til å få vite. 

Men du visste, du var voksen og du kunne ha stoppet det.

Men du gjorde det ikke.
Tvert i mot, du la til rette for det. 

Den lille i meg er sint på deg. Hun vil slå deg med sine små barnehender. Men sånt gjør man ikke. Det hjelper ikke. Det hjelper ingen. Hun må bare holde ut. Holde ut for alle. Være snill.

Alt blir bare verre hvis hun skriker, nekter og gråter. Det hjelper ikke. Ingen hører, ingen kommer, alt blir verre.

Hold ut.

Døren låses bak meg og verden forsvinner.

Igjen.

Fordi livet forandrer seg…?

Gratulerer med verdensdagen for psykisk helse folkens! Visste du at vi ALLE har en psykisk helse?

Årets tema er: ”…fordi livet forandrer seg…”

img_2318-1
Alle bilder er private. 

Livet er i stadig forandring. Noen vil tilbake til noe som var godt og bedre, mens andre som meg håper på ett bedre nu og en bedre fremtid. Vi er alle forskjellige, og har forskjellige utgangspunkt og referansepunkt. Noen får en psykisk skade som voksen, mens andre må vokse opp med en skade som har forfulgt dem hele livet. Noen kan bygge videre på en stødig grunnmur, mens andre må rette opp, bygge om, tette hull, bytte ut og håpe at denne gangen, denne gangen må det holde. Samtidig som du vet at det kommer til å rase igjen, og igjen.

For meg er det en møysommelig prosess. Det går sakte, alt for sakte, og samtidig prøver jeg å gjøre ting som bygger muren litt sterkere for hver gang det raser.

img_2391

Jeg vil dele noe som jeg skrev i begynnelsen av 2014:
Var du noen ganger redd for monstre og skjeletter da du var liten? Jeg har begge deler fortsatt, og har gjemt dem langt inn i skapet, og under senga. I perioder så blir det så trangt der at de velter ut og spøker for meg på natten.

I mørket tar de alle slags former, og hjemsøker meg med de klamme hendene til fortidens mørke skygge. De gir meg ikke fred og presser seg på enda jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Ikke forstår jeg hva de vil heller. Skjønner ikke språket deres.

Vet bare at de vil meg vondt.

Så vondt at jeg kan våkne midt i flukten fra skjelettene, låse meg inn på badet og gjemme meg i dusjen.

Andre ganger våkner jeg og ikke aner hvor jeg er. Jeg slår, sparker, kjemper til jeg ligger på gulvet og sakte kommer til meg selv. Skyggene er borte igjen. De har gjemt seg.

Andre ganger våkner jeg ett annet sted i huset, forvirret. Det er fortsatt natt. Jeg går tilbake til soverommet og ser spor etter monstrene som har hatt krig der inne. Ting er kastet rundt. Dyne og puter ligger strødd rundt i rommet, og lampa på nattbordet slengt i gulvet. Enda godt jeg ikke var til stede.

Godt at jeg våknet bak sofaen på stua.

Noen ganger våkner jeg av at jeg står ved siden av senga og roper «nei nei nei!» Da har skyggene tatt over senga mi og lar meg ikke sove trygt der.

Når jeg har hatt mange sånne netter, blir de enda sterkere, enda verre, og kommer enda nærmere.
Jeg er så sliten og redd for å sove, og ser for meg alt de er i stand til. Det maler inne i hodet mitt som i en skrekkfilm. Hvis jeg er så uheldig ett lite øyeblikk å slippe taket, være på vei inn i søvnen — DA hopper de frem, setter seg oppå meg, tar kvelertak, holder meg i ett jerngrep ned i senga mens de presser gjenstander ned i halsen min. jeg klarer ikke å puste og de slipper heller ikke taket. Jeg kjemper, det raser gjennom hodet mitt, og til slutt kommer jeg til en grense der jeg bare vet — jeg bare vet at det ikke nytter — at nå, nå dør jeg… Jeg kjenner at kroppen blir borte, det er ikke mer å gjøre.

Da slipper skyggene taket! Jeg hiver etter pusten, hoster og brekker meg. Jeg overlevde!

Igjen…

Jeg sover ikke mer den natten, jeg sitter i ett hjørne og holder vakt.

Jeg er som en soldat i krig. En krig mot en nå i dag, usynlig fiende. Alltid på vakt, kan aldri slappe av, aldri sove.

Jeg startet aldri krigen, JEG har ikke gjort noe galt.

Noen sier at traumepasienter ikke har minner, men symptomer. Minnet er der, men det er delt i mange biter. Det var best sånn en gang for lenge siden, for å overleve det som var uholdbart for ett barnesinn. Men svært lite hensiktsmessig i dag når faren er over. Hodet vet det, men kroppen og følelsene reagerer fortsatt som om det som skjedde da, — fortsatt skjer i dag. Helt automatisk.

Ikke en gang låste dører kan beskytte mot “skyggen”.

Mere fjell.

DCIM100GOPROGOPR2097.

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre –
fjell.
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noe å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.
Den sto her da de spikret en arming fast til korset.
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.

-Rolf Jacobsen

Kilde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s.323

Påtvunget lykke, rikdom og stressmestring.

I det siste så har Facebook bestemt at jeg trenger tilbud om webbaserte onlinekurs om stressmestring, hvordan bli lykkelig, hvordan manifestere eget hus på egen strand, og for ikke å glemme, kunsten å bli steinrik. 😄

Jeg har nå satt meg ned og seriøst prøvd å se om det kan være noe i disse tilbudene, og funnet ut følgende:

For det første, så får videoene meg til å lure på om dette er seriøst eller en parodi?

Jeg blir stressa.
Av stressmestring og påtatt (for meg er det det) engasjement, intenst toneleie og innstuderte bevegelser. Som igjen gjør at jeg ikke tror på dem. Det blir for fantastisk.

Jeg blir lei meg av en så intens «lykke» som påpeker at hvis jeg ikke bestemmer meg, tar grep, tenker positivt, så blir jeg ikke lykkelig. Altså, JEG er feil. Som ikke gjør denne kunsten på den måten de er overbevist om.

En annen ting jeg har lært er at hvis du skal manifestere deg rik, så må du ikke melde deg på gratiskursene (lokketilbudene) for da blir det veldig dyrt etterhvert og du forblir ikkesteinrik.

Mitt forslag er, bruk heller pengene på å invitere noen på kaffe, kos med en hund, hopp i søla og snakk med en venn.
Forresten så er det visst gratis til og med. 😊💖

Nå skal jeg gå ned i fjærsteinene og ta meg en kaffe. Det ble visst ikke strand på meg i dag.

DCIM100GOPROG0041278.