Oslo-Lillehammer del 2

Jeg har vonde dager, noen litt mindre vonde, noen bedre, og noen svært få gode dager.
Jeg er heller ikke flink til å vise hvordan jeg har det, og jeg klarer heller ikke alltid å uttrykke det.
Ofte så skjønner jeg ikke helt selv hva som skjer, eller hvorfor. Hvorfor, akkurat nå liksom. Nå som jeg hadde noen timer der alt var så fint. «Fjorden» lå blankstille, lufta var mild, alt inni meg lå på rett plass, og jeg var tilstede her og nå! Tanken slo meg til og med, – Yess, er er frisk!

Jeg ankom vandrerhjemmet på Gjøvik der jeg hadde bestilt det siste enkeltrommet de hadde, og ble installert på ett fire-sengsrom. Men det skulle jeg få alene så da var det jo greit. Ett stort rom helt for meg selv. Så fint.

Jeg koste meg med å se på tv, for det var det lenge siden jeg hadde gjort.
Samtidig som at «jeg» koser meg så løper hjertet løpsk, og stikkene i magen og uroen sniker seg nærmere og nærmere. Kroppen lever sitt liv, mens «jeg» lever mitt.

For, dette passer ikke inn.
Jeg er jo trygg, jeg koser meg, jeg gleder meg til å vandre videre i morgen, osv osv osv.
Samtidig som dette skjer så kommer gamle minner opp på netthinnen, som «jeg» ser utenfra, men som egentlig ikke har noen plass hos meg.

Alt dette høres sikkert rart ut, men det er dette som er dissosiasjon og kompleks posttraumatisk stresslidelse.

Fragmenter.

Tidligere situasjoner og opplevelser som rett og slett er sprengt i fillebiter.
Plutselig er det en trigger der som ikke er åpenbar for meg der og da, men som for deler av meg gjenkjennes, og gir meg signaler om at noe er galt. MEN, som jeg ikke klarer å identifisere fordi jeg ikke får hele bildet, og ikke tar innover meg for det passer ikke inn i den situasjonen jeg faktisk er i.
Det blir som å se film uten lyd, eller ha to brikker av ett puslespill. Du får ikke helheten ut av sånt.

Det er det som er dissosiasjon, og takk for at det finnes…

Vel og merke den gangen, da grusomme ting skjedde.
Det er faktisk en beskyttelse som hjelper en til å overleve ved å splitte opp opplevelsen, bli borte, følelsesløs, stenge av, osv, for å ikke overbelaste systemet fullstendig når det ikke fins noen hjelp å få.

Problemet er nå.
Hver gang jeg er i nærheten av noe som minner om noe jeg tidligere har vært utsatt for. Det trenger absolutt ikke å være noe stort og farlig som bringer det frem heller. Nei, det er disse bruddstykkene, to brikker av en hel historie. Bare å skrive om dette, får hjertet til å løpe løpsk.

Mens jeg så på tv begynte jeg å ta innover meg at angsten hadde heist det røde flagget, og måtte da spørre meg selv om det var noe her i rommet som utløste den? Selv om jeg ikke var interessert i avbrytelser…
Men, følelsen av utrygghet ble sterkere og sterkere.

-de sengene… Sier angsten. -køyesenger.., minner ikke det deg om noe? Angsten skriker! – nå må du passe på!!

Jeg sov nemlig i køyeseng gjennom hele barndommen…

DET var det som satte alarmen i gang, selv om ikke «jeg» tenkte eller var bevisst det.

Samtidig som dette udefinerbare utspiller seg, så holder jeg på med mitt og splittes egentlig bare mer og mer opp. Jeg deles opp mellom her og nå, og fortidens fragmenter.
Natta ble selvfølgelig ikke god. Jeg fikk ikke sove, men havnet i en tilstand mellom søvn og traumer. Der jeg fysisk kjenner hender, fysisk kjenner at jeg løftes opp, bæres ut, alt er mørkt, og smerter.

Jeg våkner neste dag utslitt, men gjør mine vanlige rutiner, samtidig som det utspiller seg andre deler av meg som gjør at dagsbevisstheten føles fjern og robotaktig.

Jeg spiser.
Jeg pakker.
Jeg går.
Jeg handler mat.

Men jeg har ikke kontakt med kroppen. Den er satt på en slags autopilot. Så slipper jeg å føle på noe, samtidig som alt ser helt normalt ut. Utenfra.
Etter 13 km slo det inn en tanke, -hvor langt skal jeg gå i dag? Hvor skal jeg overnatte? Hvor langt har jeg gått? Må jeg gå hele veien?
Endelig fikk jeg så pass mye kontakt med meg selv at jeg tok kontroll over situasjonen og bestemte meg for at – nei, nå er det nok! Nå blir det buss til Lillehammer, og hvile.
Ellers så tror jeg nok jeg hadde gått til nordkapp i ett før jeg kom til meg selv.

Det som kanskje er uforståelig for mange er at dette ikke er en tanke. Noe jeg går å tenker på, og blir syk av, av den grunn.
Det er heller det motsatte. For kunne jeg tatt det frem som en tanke så hadde det vært mye enklere å jobbe med.

Traumer er en skade! Rett og slett ett gjentatt (tidligere) angrep på kropp, sinn og følelser som skjer om og om igjen. Noe man blir bedre av med rett behandling, men som man aldri kan beskytte seg fullt ut mot.

Jeg kan nok aldri beskytte meg mot å bli «angrepet» av køyesenger, men jeg har hvertfall avdekket en trigger, som kanskje kan gjøres noe med.

Oslo-Lillehammer. Del 1

En vandring gjennom bygd og by.
Etter en uke i Oslo var jeg veldig klar for å «hit the road» igjen. Denne gangen langs pilegrimsleden. 🚶🏼‍♀️🚶🏼‍♀️🚶🏼‍♀️

Det var tungt å komme i gang, kroppen kjentes tung og treig ut etter en uke med hvile. Men, det var godt å fortsette mot Trondheim!

Første natta tilbragte jeg i en gapahuk jeg fikk låne av en bonde. Sammen med en selskapsyk hest og x-antall sau. Det ble mye klingeling og lite soving den natta. 😄

Dagen etter våknet jeg til bekymrede meldinger om ekstremvarsel, og ventet tornado, lyn, torden, flom og store mengder regn.

Det fine for meg var at jeg skulle møte to jeg har hatt kontakt med gjennom instagram, og de tok meg med på skogstur først, og etter det overnattet jeg hos den ene så jeg slapp å ligge i telt i det dårlige været.
Så var det videre vandring. Mye regn og ustabilt vær. Det er ikke å se bort fra at det sinker turen. Lite fristende å pakke ned klissvåt telt for å sette det opp igjen på ett nytt klissvått sted. Derfor har jeg benyttet meg av noen av pilegrimsherbergene for å tørke opp innimellom.

Det absolutte høydepunktet var å overnatte i ett kloster hos to nydelige eldre nonner. Selv om jeg var der i knapt ett halvt døgn så satte de så vakre spor i meg at uansett hvor dritt denne lange turen skulle bli så er det verdt det, bare for de timene hos dem. ❤️
Så jeg levde på en opptur noen dager etter dette.

– og enda mere regn.
Så mye regn at jeg la inn årene og overnattet to netter i «veslebua» på Hekshusstranda camping. En regnponcho som ikke holder ute vannet lengre fristet ikke til vandring.

Så var det videre til Gjøvik, der jeg fikk besøk av Rita, som begynte å gå fra Lindesnes sammen med meg. Hun kom med nye forsyninger og tok med seg ting jeg ikke trengte lengre til Oslo.
Vi hadde noen koselige timer sammen, og jeg følte virkelig på at jeg var oppladet med god energi og pågangsmot.
Enn så lenge…
Resten av dagen, og videre vandring mot Lillehammer gikk ikke helt som planlagt, men jeg skal skrive mer om det i del 2.

En veldig selskapsyk og vennlig hest. 💕

De her to solstrålene fikk jeg være sammen med i ett par døgn. 😀

På Toten vet de hvordan insektshotellene skal bygges, men jeg grøsser med tanken på hva slags innsekter det er som legger egg her. 😬🕷️🐜🐛🦋🐞🐝

Del 1 av Norge på langs. Lindesnes-Haukeli.

Da var jeg ved veis ende på denne første etappen av Norge på langs!
Den kan vel oppsummeres med at det har gått sakte men sikkert oppover (bokstavelig talt), kroppen blir gradvis sterkere, kondisen bedre, og hele 10% av turen tilbakelagt. 😊

Ting gikk ikke helt som planlagt, men det gjelder å ta ting på sparket. Til slutt føltes det som at jeg prøvde å løpe meg gjennom setersdal. (Hvis det å tilbakelegge 2-3km i timen med 23 kg på ryggen kan kalles løping) Jeg ble bare så sliten av å gå på riksvei 9 fra Lindesnes til Haukeli, at jeg bare ville bort bort bort. Noen sjåfører var hensynsfulle, mens andre bare suste forbi mens jeg sto klemt inntil autovernet med ett stort rødt monster hengende på ryggen. Men sånn ble det. Sein vår og fortsatt iskaldt gjør at snøen på fjellet smelter sakte og de som har prøvd seg både på ski og føtter der oppe ble tilslutt tvunget ned på veien de også.

Min gode venn måtte gi seg til stor sorg for oss begge, selv om vi var forberedt på at det kunne skje. Men vi krysser fingre for at det blir flere gjesteopptredener etterhvert oppover.

Filmingen, som føltes bittelitt kleint i begynnelsen begynner å føles mer naturlig. Det er jo tross alt den eneste faste tur-kamera-ten jeg har å snakke med. Det er jo så lenge til noen får se det uansett at jeg får grave meg ett hull å gjemme meg i når den tid kommer. 😁

Fine folk og dyr har det blitt gode møter med. Illsinte glefsende og knurrende løshunder har det også vært på turen. Der eieren stakk og gjemte seg når hun ikke fikk kontroll på hunden og satte meg i en situasjon der jeg kanskje ble nødt til å skade hunden for å beskytte meg selv. Det gikk heldigvis godt. For hunden. Hadde vært verre for eieren hvis hun hadde kommet ut igjen!

Jeg vil spesielt takke min kjære venn Rita som kastet seg inn i dette gale påfunnet med hud og hår. 😃❤️
Min kjære venn Ann-Kristin for overnatting, gode samtaler og medvandring, og den skjønne datteren Kristina for velgjørende oljer. 🙏🏻❤️
Nelly, min bushcraft-venn som tok turen hele veien fra Kragerø for å tilbringe en dag og natt på camp Rastefjødd. 😄 Takk for mye latter. ❤️
Ellers ukjente som tilbød overnatting, klemmer fra ukjente som lo, ristet på hodet og ønsket meg lykke til, når jeg svarer at, -jeg skal bare til nordkapp, på spørsmålet om jeg skulle gå langt.
Takk for meg setersdal!
Nå blir det noen dager i Oslo, før jeg vandrer videre til Trondheim via pilegrimsleden!

Her er noen bilder fra Lindesnes oppover setersdal mot Haukeli.

Turen blir dokumentarfilm.

Etter at jeg gikk ut med at jeg skulle gå Norge på langs og litt av grunnen til at jeg gjør det så ble jeg kontaktet av en filmprodusent. Så etter flere samtaler, møter og nøye vurderinger bestemte jeg meg for å si ja til ett samarbeide.
En ting som ikke alle vet, er at jeg jobbet med film som skuespiller da jeg bodde i Oslo, og fortsatt kan jeg finne meg selv dukke opp i reklamefilmer og programmer på tv. Jeg har vært med i alt fra barnetv, serier, reklame, internfilmer og undervisningsfilmer. Men måtte legge alt på hylla og begynne å si nei, fordi jeg desverre ble syk av det. Selv om det kanskje var få timers jobb så kunne jeg bli liggende i lang tid etterpå, og da snakker vi dagesvis og uker.
Dette var noe jeg ELSKET, og som jeg alltid hadde en hemmelig drøm om helt fra jeg var barn. Å kunne stå på en scene, være skuespiller, skape noe, og rett og slett være en annen. For en stund i allefall. Jeg har stått på flere scener og prøvd å gjøre det jeg elsket, men det ble for mye, og kostet for mye.
Men jeg prøvde.

Så sluttet jeg heller å drømme.
For da slapp jeg følelsen av nederlag, det å måtte gi seg, si nei, og skuffelsen. På toppen av det jeg slet med fra før.

Det fins nemlig ingen støtte i traumer. De er der for å dra deg ned, og vender du blikket utover og snur ryggen til dem ett lite øyeblikk så gjør de alt de kan for å skape trøbbel i systemet.
Jeg bruker så mye energi på å hele døgnet holde dem på plass at det ikke blir rom for å gjøre andre ting.
Det kan sammenlignes med å ha musikken du hater, på full guffe. To hunder som bjeffer og sloss, og hopper på deg og over deg, fire unger som skriker, maser, drar i deg og vil ha dekket sine behov akkurat NU, og en sint ektefelle som står over deg og kjefter. Midt oppi alt det her skal du uten å miste tråden eller fokuset gjøre den lille tingen som er din, noe du elsker. Du kan ikke gå ut døra, du kan ikke be dem om å holde kjeft, du kan ikke gå å legge deg for å sove. Det er en pakke som følger deg hvor enn du skal, og hva enn du skal gjøre. Symptomtrykket blir enormt.

Men tilbake til åpningen av innlegget. Nå er det jo jeg som kontrollerer det meste av filmingen, og hadde nok aldri gjort det om jeg ikke kjente produsenten fra tidligere. Dette er jo min personlige reise, og å dele den i ettertid vil bli skummelt, men jeg tror også det kan bli bra.

I tillegg så har jeg fått en nær venn med på turen, og gleder meg til å dele opplevelser med henne fremover. ❤️

Men, nå må jeg gå. 😃 Jeg har en tur jeg skal rekke og en film som skal skytes. Vi sees.

Skritt for skritt kommer delene på plass.

Plutselig så løsner det litt i planleggingen. Sør-Norge er i grove trekk lagt inn på kart. Så første del blir Lindesnes, Setesdal, til Haukeli fjellstue.

Derfra blir det å komme seg med buss til Oslo for å gå videre mot Trondheim langs pilegrimsleden.

På veien får jeg venner som vil gå sammen med meg i kortere og lengre perioder, og også besøke de jeg kjenner langs ruta.

Gleder meg! 😃

Den blå vintertime.

Tro og tvil

Norge på langs. Hva i alle dager er det jeg tenker på, og hvor i alle dager begynner jeg?

Tiden går. Vi har mandag 14. Januar og det er tre og en halv/fire mnd til jeg begynner turen oppover.

Så hvor begynner jeg? -Lindesnes selvfølgelig. Jeg vil jo gå mot nord.

Men det er egentlig ikke det jeg tenker på når jeg spør meg selv -hvor i alle dager begynner jeg?

Joda. Jeg har begynt.

Men det er ikke fritt for at jeg innimellom overmannes av følelsen av å ha for dårlig tid til å forberede, for mange ting å ta hensyn til, spørsmål som henger i løse lufta, og negative tanker om at -dette går ikke. Det her klarer ikke du. Glem det, du er for for utrent, for mange fysiske og psykiske plager.

Rett og slett for mye «bagasje» å drasse på, og det enda FØR jeg har begynt å pakke sekken!

Jeg tenker også mye på hva jeg vil med en sånn tur, for jeg gjennomfører ikke etter hurtigst, lengst og kortest mulig tid.

Men noe driver meg. På samme måte som da jeg gikk 900 km i 2012. Det jeg står igjen med fra da, er opplevelsen av å være på vei. Alle møtene. Med mennesker, og meg selv. Alle inntrykkene, og følelsen av å leve, være tilstede og den evige forandringen i omgivelsene som møter meg, passerer, og gir rom for nye inntrykk.

Det samme i meg selv. Ingenting var konstant. Følelser og tanker bevegde seg gjennom meg mye hurtigere og mer intenst enn det gjør ellers. Det er ikke rom til å bli sittende fast i en følelse eller flashback over lang tid, for plutselig begynner det å regne, og himmelen sprekker opp i en vakker regnbue. Eller primusen må fyres opp og teltet rigges for natta. Osv…osv..

Alle de praktiske tingene. -gå, spise, ly, varme, sove.

Repeat.

Basale behov. Enkelt og vanskelig på samme tid.

Det er en tøff tur, men jeg tror det kan gi mye healing i å bli «avbrutt og forstyrret» i traumene. Det blir som om alt jeg har lært i behandlingstimene hos psykolog, blir satt ut i praksis.

-Tilbake til nåtid. -Her og nå.

En annen ting er, at jeg mister min spesialist psykolog. Fra sommeren står jeg uten behandling. Eller, det ordner seg nok med en ny etterhvert, men det kan ta tid, og uvissheten er vanskelig. Når, hvor og ikke minst, hvem vil jeg få som behandler.

Bor man sånn som jeg så vokser det ikke psykologer på trær, og det blir veldig viktig å få en man får tillit til. Hvis ikke så risikerer man å stå uten. En annen ting som er viktig, er at denne har kompetanse på komplekse traumer. DET er ikke selvsagt. Det fins mange behandlere som jobber med psykiske lidelser uten å være utdannede psykologer. Mange har ikke helsefaglig bakgrunn i det hele tatt. De får likevel jobbe i psykiatrien som behandlere. Hvilket annet sted i det norske helsevesen blir pasientene behandlet/operert på av andre enn den som har utdannelse i skaden?

Men, jeg hadde bestemt meg for denne turen før jeg fikk vite at min psykolog skulle flytte, den har bare blitt enda viktigere nå. – for jeg må finne på noe. Jeg må ha noe å se frem til, planlegge mot og gjennomføre.

Uansett hvor lang turen min blir, så starter jeg på Lindesnes til våren! 😃

Satser på mange sånne øyeblikk.