Etter at jeg gikk ut med at jeg skulle gå Norge på langs og litt av grunnen til at jeg gjør det så ble jeg kontaktet av en filmprodusent. Så etter flere samtaler, møter og nøye vurderinger bestemte jeg meg for å si ja til ett samarbeide.
En ting som ikke alle vet, er at jeg jobbet med film som skuespiller da jeg bodde i Oslo, og fortsatt kan jeg finne meg selv dukke opp i reklamefilmer og programmer på tv. Jeg har vært med i alt fra barnetv, serier, reklame, internfilmer og undervisningsfilmer. Men måtte legge alt på hylla og begynne å si nei, fordi jeg desverre ble syk av det. Selv om det kanskje var få timers jobb så kunne jeg bli liggende i lang tid etterpå, og da snakker vi dagesvis og uker.
Dette var noe jeg ELSKET, og som jeg alltid hadde en hemmelig drøm om helt fra jeg var barn. Å kunne stå på en scene, være skuespiller, skape noe, og rett og slett være en annen. For en stund i allefall. Jeg har stått på flere scener og prøvd å gjøre det jeg elsket, men det ble for mye, og kostet for mye.
Men jeg prøvde.

Så sluttet jeg heller å drømme.
For da slapp jeg følelsen av nederlag, det å måtte gi seg, si nei, og skuffelsen. På toppen av det jeg slet med fra før.

Det fins nemlig ingen støtte i traumer. De er der for å dra deg ned, og vender du blikket utover og snur ryggen til dem ett lite øyeblikk så gjør de alt de kan for å skape trøbbel i systemet.
Jeg bruker så mye energi på å hele døgnet holde dem på plass at det ikke blir rom for å gjøre andre ting.
Det kan sammenlignes med å ha musikken du hater, på full guffe. To hunder som bjeffer og sloss, og hopper på deg og over deg, fire unger som skriker, maser, drar i deg og vil ha dekket sine behov akkurat NU, og en sint ektefelle som står over deg og kjefter. Midt oppi alt det her skal du uten å miste tråden eller fokuset gjøre den lille tingen som er din, noe du elsker. Du kan ikke gå ut døra, du kan ikke be dem om å holde kjeft, du kan ikke gå å legge deg for å sove. Det er en pakke som følger deg hvor enn du skal, og hva enn du skal gjøre. Symptomtrykket blir enormt.

Men tilbake til åpningen av innlegget. Nå er det jo jeg som kontrollerer det meste av filmingen, og hadde nok aldri gjort det om jeg ikke kjente produsenten fra tidligere. Dette er jo min personlige reise, og å dele den i ettertid vil bli skummelt, men jeg tror også det kan bli bra.

I tillegg så har jeg fått en nær venn med på turen, og gleder meg til å dele opplevelser med henne fremover. ❤️

Men, nå må jeg gå. 😃 Jeg har en tur jeg skal rekke og en film som skal skytes. Vi sees.