Verdensdagen for psykisk helse.

Hvert år tenker jeg at, -i år, skal jeg skrive noen fine og oppløftende ord om psykisk helse. For jeg har ganske mye å si om temaet.

-men, så er det bare tomt…. eller muligens har jeg for mye å si, og ikke vet hvor jeg skal begynne.

Aller helst skulle jeg ønske at jeg IKKE hadde noe å si.

Eller helst kunne sagt noe om at jeg HAR vært langt nede en periode. At jeg gikk på en smell, og så fortalt om hvordan veien har vært tilbake, og etter diverse tiltak kunne sett tilbake på episoden der jeg lærte en viktig lekse. En litt inspirerende historie om at det er håp der ute, og at det aldri er så vondt at det ikke er godt for noe.

Men, jeg kan ikke det. Jeg har ingen før, og etter-historie. Jeg fikk aldri ett liv før overgrepene startet, og nå, som nylig fylt femti år, så tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å ha ett liv etter.

Jeg kan heller ikke si at jeg vil rehabiliteres, for det ligger jo i ordet, -gjenopprette noe som har vært. Er det noe jeg IKKE vil, så er det nettopp det.

Jeg har aldri gått på en smell, jeg ER selve smellen.

Årets tema er «raushet» eller «vær raus».

Raushet er viktig. I møte med andre mennesker, alle lidelser og historier.

Men det aller viktigste for oss med en uformelig, og uholdbar tung sekk å drasse på, er rausheten med oss selv. For vi blir ikke like fort «friske» som det behandlingsforløp, pakker og samfunnet forventer. Vi trenger tid og tålmodighet. Ikke minst fra oss selv!

En ting er raushet i mellommenneskelige forhold, men jeg etterlyser mer raushet i det offentlige. Politisk.

Vis oss en raushet i praksis -for det er det vi trenger.

Ikke krangling mellom partiene, løfter og tomme ord, men i praksis! For mens debatten går om hvor mye som blir gjort i psykiatrien, så blir det i praksis færre og færre behandlingssteder, mindre og mindre tid til hver pasient, og ventelister på flere år for å komme i behandling.

Det er så mange gode og fantastisk mennesker der ute i psykiatrien, men de jobber mot klokka, skjemaer og dokumentasjon.

I mange kommuner ansettes psykologene i ledende stillinger, mens de som behandler pasientene er sykepleiere, sosionomer og andre som har tatt videreutdanning i psykiatri.

For all del, for noen er det nok, men de som trenger noen med større og bredere kunnskap faller utenfor. De får ikke god nok hjelp. De blir gitt opp, og oppgitt selv.

For jeg tror at kunnskapen til behandleren bestemmer hvor langt en pasient kan komme i sin prosess, og her ligger det en ganske stor forskjell i utdannelse.

Det blir nesten som å ligge på operasjonsbordet til hjerteoperasjon, og like før du sovner inn presenterer «kirurgen» seg som psykolog med kurs i kirurgi. Ikke særlig betryggende vel? I verste fall går det veldig galt.

Jeg etterlyser også mer raushet i skole. Mange er gode, men det alltid rom for forbedring ikke sant?

Jeg selv er en konsekvens av at ingen stilte spørsmål, snakket MED, eller SÅ meg. I alle fall som noe annet enn ett problem for dem da jeg ikke «giddet» å komme på skolen.

Jeg er en konsekvens av at selv om PPD var involvert så hadde de kun «hemmelige» møter med skolen. -uten meg. Jeg ble aldri involvert, aldri snakket MED.

Så ble det stille, selv om jeg ikke dukket opp hverken i 8. eller 9. Klasse.

Det hadde vært nok med ETT spørsmål.

-hvordan HAR du det, inni deg?

Ikke, -hvorfor kommer du ikke på skolen? NÅ, må du komme på skolen! Har vi en avtale om at du kommer på skolen nå!? Hvis du ikke kommer på skolen nå…. -så blir vi nødt til å sende deg bort!

Jeg har ingen solskinnshistorie, ingen jeg kan se tilbake på som den ene som klarte å snu hele livet mitt til det bedre, ingen som kom inn fra sidelinja og «reddet» meg, og det sliter jeg fortsatt med.

Så vær raus. Vær den ene.

SiAni.

10 kommentarer om “Verdensdagen for psykisk helse.

  1. Ann Lisbeth Briseid sier:

    Kjære deg Det du forteller sitter som et gigantisk knyttneve-slag i magen. Blir både forbanna, oppgitt og veldig trist av å tenke på hva du har fått å bære.😞 Tenker -og sier ofte til meg selv: Prøv å vær den voksne du selv skulle ønske at du hadde møtt da du var liten. Det føles maktesløst å høre historier som dine- jeg håper og ønsker at resultatet av at du har styrke nok til å sette ord på- og deler- gjør at mange flere blir bevisste på å se hverandre- og stå opp for hverandre! Vet ikke om det jeg skriver er forståelig, men jeg sender deg uansett en kjempe-klem og et tonn av trøstetanker Med varm torsdags-hilsen fra Ann Lisbeth i Oslo 🙏🏻❤️🙏🏻

    Liker

  2. Lena ivarsdatter Solfall sier:

    Du skriver om din historie og dette hjelper meg og mange andre med sin historie. Du er et nydelig menneske, du må ikke tro noe annet. Og lese det du skriver hjelper faktisk, det er ærlig, og sannheten. Skulle så gjerne ønsket at jeg var den ene personen som så det du levde med. Ha en fortsatt fin høst Sissel.❤

    Liker

    • sisselanita sier:

      Tusen takk kjære deg. ❤️ Det er viktig for meg at det var de voksne på den tiden som skulle gjort noe og ikke de som var jevnaldrende med meg. De voksne og systemet sviktet. I dag derimot så er det vi som er voksne og må se de små og unge. Ha en kjempefin høst du også. 🌸

      Liker

  3. Vigdis Lindgaard sier:

    Blir ordløs faktisk Du skriver så godt om et tema som er viktig å sette fokus på Takk for at du deler ❤

    Liker

  4. Marit sier:

    Hei Sissel 💕

    Godt at du setter ansikt og ord på dine opplevelser og erfaringer, det vitner om at man er ikke alene og veien blir lettere å gå når man er flere ❤️
    Setter stor pris på den du er ❤️
    Go klem fra Marit ❤️

    Liker

Kommentarer er stengt.