På begynnelsen av 90-tallet var overgrep fortsatt veldig «nytt» og nesten litt eksotisk.

Det var på den tiden at hvis en overgrepsutsatt var «uheldig» å fortelle sin historie til avisen, så ble de verste detaljene blåst opp og smurt utover førstesiden, for å selge mest mulig aviser. Uten tanke eller respekt for den som hadde gjennomlevd dette. Personen var ikke viktig, bare sensasjonen.

Sånn var det for de som skulle behandle også.

Jeg ble lagt inn for første gang i mitt liv etter at det vonde ble en del av meg og ikke bare noe langt utenfor meg selv.

Der gikk det nemlig så langt at overlegen på Ullevål psykiatrisk, kom drassende med en gjeng studenter som skulle lære om overgrep.
Først ble jeg spurt pent om det var greit at studentene kunne stille meg spørsmål om dette.

Jeg sa nei, jeg ville ikke. Alt var fortsatt så nytt for meg selv, og jeg hadde enda aldri klart å snakke om dette enda.

Nei, hadde han ikke forventet å få, for nå blåste han seg opp og brukte autoriteten og den hvite frakken sin for det den var verdt;

-Neeei…men..
-Husk på at dette er VELDIG viktig for studentene…
-Vil du ikke at dem som kommer etter deg hit, skal få best mulig hjelp?
-Her har DU mulighet til å virkelig hjelpe dem i videre studier.
-Vil du ikke at de skal få lære om det her?

-I tillegg så får du jo endelig snakket om dette.»

…som en slags «bonus» til meg på slutten.

Jeg ble satt i ett umenneskelig dilemma, og følte ett enormt press. For en som er vokst opp med manipulering og underliggende trusler om hva som kunne skje, og at alt lå på meg og var min skyld, så var jeg ett lett bytte for en mannlig autoritet med tittel og hvit frakk.

Men heretter kalles han «sirkusdirektøren».

Her sto og falt ALL god og fremtidig behandling for alle pasienter etter meg, på at JEG stilte opp!

I dag ser jeg at det ble ett nytt overgrep.

Det endte med at jeg ble redd for konsekvenser, og følte at jeg måtte, men mot min vilje, gjøre det for studentenes, (og sirkusdirektørens) skyld.

Studentene var allerede klare på ett rom, så i ettertid så skjønner jeg at han allerede hadde lovet dem sirkus, og ikke kunne ta ett nei for ett nei fra ett «vesen» I hans fangenskap.

Det her var hans manesje, og han bestemte.

Jeg husker fortsatt at jeg ble tatt inn på ett rom, der det ventet mellom 10-15 studenter. Midt på gulvet sto det en stol som jeg ble satt i. Sirkusdirektøren satte seg henslengt på skrivebordet med armene i kors. Så fikk studentene pepre meg med spørsmål, med innspill fra sirkusdirektøren om hva de kunne spørre om.

Jeg husker faktisk bedre «scenen», eller manesjen. Enn hva det ble spurt om.

Det var den som brente seg fast.
Akkurat som under overgrepene, alt annet blir borte, og jeg er ikke i kroppen lengre. Ikke føle, ikke tenke.

Jeg ser den fortsatt utenfra meg selv, og det er derfor jeg vil dele dette for å sette det på plass. Ta det inn over meg, at det var min opplevelse, og at det var galt.

Jeg ble «avhørt», som om jeg hadde gjort noe galt. En forbrytelse som måtte avdekkes gjennom meg.

Jeg var som en slags uhyrlig skapning på sirkus med tilskuere som pirket borti meg. Ikke med pinner, men med spørsmål for å få en slags reaksjon. Som de deretter selv reagerte på med en blanding av spenning, vantro og avsky.

Mens sirkusdirektøren satt å observerte, ruvende over skapningen. Som en slags buffer mellom tilskuerne og den uhyrlige. Henslengt på skrivebordet mens han korset armene sine. Mot meg.

Jeg i en stol midt på gulvet, med studentene og overlegen ruvende over meg.

De fikk svar. De fikk historie, de fikk detaljer. Jeg svarte, på spørsmålene, og jeg fortalte. Jeg gråt ikke, jeg følte ingenting. De hadde kanskje forventet ett større følelsesspekter og drama fra min side, men jeg hadde stengt av igjen.

Isteden var det jeg som ble tilskueren. Til 10-15 ansikter over meg og deres reaksjoner.

Men som langt borte fra.

Sirkusdirektøren og hans tilskuere.

«Hjelpere» kan ødelegge. Det er så utrolig lett at ett menneske = pasient blir degradert til ett tilfelle, en ting, og noe som er interessant, kan legges under mikroskopet og brukes for vitenskapen.

En overlege, sirkusdirektør, psykolog, psykiater, eller hva de nå vil kalle seg, kan ta på seg frakken og vifte med flere års utdanning.

Men husk, at ingen av dem har ett LIV med erfaringer og kunnskap i hvordan det er å leve med dette. Det er VI som er ekspertene! Det er oss de har lært av, og den grensen mellom å bli behandlet som mikroskop eller menneske er syltynn.

Jeg har ofte inntrykk av at noen lærer mer av oss enn vi lærer av dem. Spesielt når de ikke har kompetanse på traumer.