«Under ombygging» må være den beste beskrivelsen av livet mitt som det er akkurat nå. 

Gode og dårlige dager er en del av livet mitt. De dårlige har hatt en stor plass i livet mitt, rett og slett fordi jeg ikke har visst om noe annet. Det er ikke sånn at jeg kan relatere livet mitt til hvordan det var før overgrepene startet. De startet så tidlig at jeg ikke har noe før.

Jeg visste ikke hva angst, depresjon, og flashback var. Det var sånn jeg alltid hadde det. Hvis noen hadde spurt om jeg var deprimert feks, så hadde jeg sikkert sagt nei. Jeg måtte først lære hvordan det egentlig skulle være før jeg kunne kjenne forskjellen.

Jeg tror at ett barn som blir mishandlet/misbrukt, ikke tror eller tenker at det er verdiløst. Det ER verdiløst.

Det ser verden og handler ut i fra angst og frykt.

Mens ett barn som er elsket og i trygghet, tror ikke at det er elsket. Det ER elsket.

Det ser verden og handler ut i fra trygghet og kjærlighet.

Det var ikke det at jeg ikke var elsket av mange rundt meg.

Det var de som behandlet meg som om jeg ikke hadde verdi, som ga meg en grunnleggende verdiløshet. Alt de sa og gjorde ødela meg, de fikk meg til å tro at ingen var glad i meg.

Eller rettere sagt så trodde jeg det ikke, og jeg tenkte det heller ikke. Det var sånn det VAR, det ble en grunnleggende følelse.

Det at ingen så, eller gjorde noe ble også en stilletiende aksept av det som skjedde.

Mange visste om det. Når drikkekompisene hans visste, farmor visste, og ingen gjorde noe så stolte jeg ikke på noen. Jeg var redd for at hvis flere fikk vite så ville de også forgripe seg på meg. Det var jo sånn det var. Jeg måtte hele tiden være på vakt i tilfelle noen av dem skulle få tak i meg. Jeg var fanget i min verdiløshet. 

Derfor er det så viktig for meg nå å gjøre så mange positive ting som mulig. Holde meg unna for mye negative nyheter i media, skumle filmer, negative mennesker og situasjoner. Bare roe systemet som lett blir over eller underaktivt. Bare det å skrive dette, og ikke minst publisere det etterpå gjør at jeg trigger både angst, søvnløshet og flashback. Jeg blir dårlig hver gang jeg gjør dette, men det hjelper på sikt. 

Jeg har funnet noen ting som gjør at jeg klarer å komme litt inn i nuet og får avstand til det som herjer innvendig, for en stund. 

• Yoga – har blitt en slags «reality check». På den måten får jeg koblet hodet til kroppen, og kjenne etter hva som ligger og ulmer FØR, eller i alle fall noen ganger før det kommer til overflaten. 
• Fotografering – KAN klare å lure meg ut av huset selv om angsten breier seg i døråpningen og vil holde meg inne. Det kan få meg til å forsvinne litt inn skjermen i jakten på ett fint motiv.
• Naturen – være ute, gå langt og lenge. Tryggeste sted på jord. 
• Vinterbading – det er bevist at isbading gir økning av endorfiner som er både smertestillende og stemningsøkende.

Kan anbefales. 🙂

En veldig klok venninne av meg sier alltid, at det er bedre å sette seg små mål, få mestringsfølelse og ta alt over det som en bonus. Enn å sette seg så store mål at man alltid henger bakpå og hele tiden kjenner på stress og mislykkethet.

Jeg er sikker på at det første funker best.