Jeg vil dele noe med dere. Ikke fordi jeg tror dere trenger den informasjonen, eller fordi jeg føler at jeg MÅ dele for andres skyld, eller tror at det noe dere vil vite. Ikke fordi jeg er tøff, sterk eller vil ha oppmerksomhet, men fordi JEG trenger å fortelle. Jeg trenger det rett og slett fordi jeg er REDD for å gjøre det, og fordi jeg trenger å la de sårbare delene av meg bli hørt. De som tidligere aldri ble hørt.

Jeg lever ett liv der jeg føler jeg må skjule deler av meg selv. De er så store, vonde og inngripende i livet, og gjør at den energien jeg skulle brukt til å leve, blir brukt til å skjule, holde tilbake, passe på at ikke min historie sårer eller blir en belastning for andre. Det fører til at jeg gjør det jeg har gjort hele livet, beskyttet andre. For mens jeg vokste opp VILLE forferdelige ting skje, med meg, og med de nærmeste.

MEN, sånn er det ikke lengre, og jeg vil ikke lengre bruke energien min på å skåne andre. Jeg er nemlig fullt klar over at mye av det jeg skriver gjør vondt å lese, eller å ta innover seg, men løsningen der er kjempeenkel! LA VÆR å lese!

Jeg er nemlig lei av å høre, at: «det der med deg, må være kjempevanskelig for dine nærmeste, det må være så tungt for dem, kan du tenke deg hvordan det er for dem å få vite dette? og….(den aller «beste») det her med «DEG» påvirker ALLE sammen!»

Jeg kjenner på det. Klart jeg gjør det. JEG er problemet, JEG skaper problemer, JEG ødelegger andres fasade og overfladiske lykke. Jeg forteller for lite, for mye, for sent, for tidlig. «Hvorfor ikke bare holde kjeft, det er jo så lenge siden? Hva godt kan det gjøre nå, for noen. Hvorfor sa du aldri noe tidligere?»

Det er som å si: hvorfor i alle dager ble du utsatt for overgrep som barn og plager «OSS ALLE» med det nå!

Joda. Jeg skjønner at du, og du, og du, kan reagere på det jeg har å fortelle. At det blir for mye for noen. Det -bittelille jeg har fortalt. For ikke en gang psykologen min har hørt de verste detaljene.

Men, ordet ALLE har jeg problemer med. For «hvem» er ALLE?

En ting er sikkert, hvis en ikke tør å stå for sine egne meninger eller snakke for seg selv, så er det greit å bruke ord som «MAN» «OSS» eller «ALLE». Det gir en udefinerbar tyngde og støtte fra noen som bare de selv hemmelighetsfullt vet hvem er.

Ergo er jeg alene mot det store «OSS». Slenger vi på en «ALLE» i tillegg, så har vi dekket det meste og de fleste.

Det er en fin hersketeknikk.

Men, saken er, overgrep er aldri godt for noen.

Ikke da de skjedde, ikke etterpå, hverken, to, ti eller 50 år etter. Aldri! Overgrep er faktisk aldri godt for NOEN som blir utsatt for dem!

Og, jeg kan holde kjeft. Det har jeg jo bevist ettertrykkelig i langt over 40 år.

NÅ derimot vil jeg snakke. Det er faktisk ikke for sent for meg å snakke, det er faktisk ALDRI FOR SENT Å SNAKKE OM OVERGREP. Husk det. Aldri. For noen.

Også, tilbake til OSS og ALLE. Skremmer ordet OSS meg?

Nei, jeg er vel utlært på å bli skremt av OSS mot lille meg: «Hvis du sier noe, så blir det verst for deg, ja for OSS ALLE.» «Sier du noe så ødelegger DU familien VÅR!» «Mora di vil ikke ha deg om du forteller om OSS»! «Vil du ødelegge livet MITT/VÅRT? Det er DIN skyld om jeg dør. Vil du at jeg skal dø? ALLE kommer til å vite at det er DIN skyld om jeg dør.»

Jeg var alene.

Livredd for at noen skulle få vite hva som skjedde. I tillegg til at ALLE «visste». Dvs drikkekompisene hans som syntes det her var gøy og etterhvert forgrep seg på meg de også, fordi jeg var fritt vilt.

Så er jeg redd for OSS?

Klart det trigger noe i meg. Det tror jeg alle kjenner på når de blir utsatt for OSS ALLE mot «meg».

På den andre siden: (hopp over neste setning hvis den blir for sterk for dere «oss alle») «helvete heller!!» Jeg driter vel i «OSS ALLE». Jeg klarte meg, overlevde helt mutters alene som ett lite barn mot voksne fulle menn som forgrep seg og etterpå truet meg og gjennom meg, min familie på livet. Skulle ikke jeg klare meg alene i dag som voksen mot noen skarve udefinerbare «OSS»?? Jeg klarte meg ikke bare som barn, men jeg «beskyttet» i tillegg min familie, overgripernes familie og alle rundt meg fra sannheten.

Jeg kan det med å være alene. Mot «OSS ALLE».

Så til de som synes det er så ubehagelig (gid a meg) å høre at jeg har vært utsatt for overgrep. Vær glad dere slapp å være der da det skjedde. DET var «ubehagelig» kan jeg si dere. I tillegg skulle dere visst hvordan det er å gjennomleve overgrepene daglig og nattlig in real time, om og om og om igjen. NON stop.

NEI, jeg unner ingen å oppleve det.

Jeg skulle også gitt mye for å kunne si: «huuuufff a mei, det her orker jeg ikke å høre noe om, det er så tøft for OSS ALLE»

Så til alle dere «OSS ALLE» kan jeg bare si at jeg ba dere slutte å lese i begynnelsen av innlegget. Dere hadde valget.

Det hadde ikke jeg.