Jeg har «drept» min far for siste gang.

Han er allerede gravlagt. Uten dødsannonse, taler eller seremoni, ingen samling rundt graven eller blomster. Ingen gravstein. Ingen sorg eller tårer.
Han er død for siste gang. Virkelig død.

Han kan ikke lengre forgripe seg på flere barn, og han kan ikke ramme flere med sine ord.

Min far døde en naturlig død, men min første tanke når jeg snakket med politiet var – de kommer til å tro at JEG drepte han! Jeg vet ikke selv hvordan det skulle ha skjedd, men ett øyeblikk var jeg redd for det.

Han var ingen snill mann – dessverre. Gjennom oppveksten likte han å fortelle meg hvor forferdelig syk han var, og at han kom til å dø snart. Ikke nok med det – det ville være min skyld. Han likte å beskylde meg for at jeg ville at han skulle dø, og var ond og intens i sine beskyldninger. Han sto over meg, jeg hadde ingen mulighet til å komme meg unna, og han ga seg ikke før jeg var så redd at jeg begynte å gråte. Da var han fornøyd. Han likte rett og slett å pine meg, nøt min redsel og det å bryte meg ned. Mine forsikringer og forsøk på å overbevise han om at det ikke var sånn var nytteløse, for han VISSTE hva jeg tenkte. Det at jeg ble redd og begynte å gråte brukte han mot meg som en bekreftelse på at han hadde rett.

"Alle vet at det er din skyld om jeg dør – alle!" "Jeg vet hva du tenker, du VIL at pappa skal dø – du bryr deg ikke om pappa – du tenker ikke på pappa som har det så fælt – du er ikke glad i pappa – du bryr deg ikke om at pappa dør"

Så jeg var alltid redd for at han skulle dø, og "visste" jo at det kom til å være min skyld.

Ikke før langt opp i tyveårene "skjønte" jeg at han ikke kom til å dø med det første, og at det langt i fra kom til å være MIN skyld.
-men gjennom oppveksten lå skylden for hans fremtidige død over meg. En av hans syke måter å manipulere, kontrollere å straffe meg på.

Han levde til tett innpå 86 år, den siste av sine søsken. Storrøyker, alkoholiker, hjerteproblemer, sirkulasjonsproblemer som førte til amputasjon av begge bein. Dømt for vold og overgrep mot barn. Ukrutt forgår ikke så lett.
Jeg vet ikke hva en far er og har ALDRI savnet en. For meg er: Far = Trussel. Han er nå for alltid borte fysisk, men sporene etter overgrepene lever fortsatt sterkt.

Han er død for siste gang, og det har aldri vært min skyld.

9 kommentarer om “Jeg har «drept» min far for siste gang.”

  3. Berit Tustervatn sier:

    Du er tøff som forteller om dette, overgrep uansett omfang eller hvem som gjør det SKAL ALDRI AKSEPTERES!Sender deg varme tanker og klemmer ❤ hilsen en medsøster.

    Likt av 1 person

  4. Vigdis sier:

    Når ord blir fattige og ikke tar bort smerten kan jeg kun sende en enkel klem til deg.
    Men det er en magisk klem. Den varmer når alt annet fryser og den slutter aldri å virke. ❤️

    Likt av 1 person

  5. Mia sier:

    Ord blir fattige. Kjenner smerten din så altfor godt. Godt at han er vekk, at du slipper å vite at han ER. En stoor lettelse. Kjenner på den følelsen og kjenner meg så godt igjen i den settingen…. Stor klem og lykke til videre, fra ei medsøster.

    Likt av 1 person

  7. Elin sier:

    Hva er det som får mennesker som skulle vært de trygge, nærmeste personene for barn til å utnytte den makten de har og krenke andre mennesker, sine egne barn, på det groveste.
    Jeg vokste opp med en far som utsatte meg for seksuelle krenkelser og psykisk mobbing i form av kritikk, kallenavn, latterliggjøring og utfrysning/ usynliggjøring i hele min ungdomstid.
    Min mor og bestemor bidro også med å trykke meg ytterligere ned.
    Jeg er på alder meg deg, bor litt lengre nord i landet og er i dag uføretrygdet pga flere angstlidelser, bla PTSD og relasjonstraumer. Jeg har også brutt med min familie, måtte det for å redde meg selv. Min far lever, men er død for meg.
    Men i min familie er ofret blitt syndebukken, så tilbaketrekking og konfrontasjon med mine foreldre førte til at jeg ble totalt utestengt av søsken, jeg ble den slemme, urokråka og lønghalsen som ødela familien…. forstå det den som kan. Den utakknemlige datteren som ikke besøker dem på sine eldre dager.

    Tror dessverre vi er utrolig mange som har fått livet ødelagt pga en barndom og foreldre vi aldri valgte.
    Som i flere år har fortrengt og skyld det unna, før vi blir overmannet av det som har skjedd og havner innenfor psykiatrien og ut av jobb.

    Stor klem til deg for din modighet og åpenhet rundt dette som er så vondt og vanskelig 💕

    Likt av 1 person

Kommentarer er stengt.