Jeg har vonde dager, noen litt mindre vonde, noen bedre, og noen svært få gode dager.
Jeg er heller ikke flink til å vise hvordan jeg har det, og jeg klarer heller ikke alltid å uttrykke det.
Ofte så skjønner jeg ikke helt selv hva som skjer, eller hvorfor. Hvorfor, akkurat nå liksom. Nå som jeg hadde noen timer der alt var så fint. «Fjorden» lå blankstille, lufta var mild, alt inni meg lå på rett plass, og jeg var tilstede her og nå! Tanken slo meg til og med, – Yess, er er frisk!

Jeg ankom vandrerhjemmet på Gjøvik der jeg hadde bestilt det siste enkeltrommet de hadde, og ble installert på ett fire-sengsrom. Men det skulle jeg få alene så da var det jo greit. Ett stort rom helt for meg selv. Så fint.

Jeg koste meg med å se på tv, for det var det lenge siden jeg hadde gjort.
Samtidig som at «jeg» koser meg så løper hjertet løpsk, og stikkene i magen og uroen sniker seg nærmere og nærmere. Kroppen lever sitt liv, mens «jeg» lever mitt.

For, dette passer ikke inn.
Jeg er jo trygg, jeg koser meg, jeg gleder meg til å vandre videre i morgen, osv osv osv.
Samtidig som dette skjer så kommer gamle minner opp på netthinnen, som «jeg» ser utenfra, men som egentlig ikke har noen plass hos meg.

Alt dette høres sikkert rart ut, men det er dette som er dissosiasjon og kompleks posttraumatisk stresslidelse.

Fragmenter.

Tidligere situasjoner og opplevelser som rett og slett er sprengt i fillebiter.
Plutselig er det en trigger der som ikke er åpenbar for meg der og da, men som for deler av meg gjenkjennes, og gir meg signaler om at noe er galt. MEN, som jeg ikke klarer å identifisere fordi jeg ikke får hele bildet, og ikke tar innover meg for det passer ikke inn i den situasjonen jeg faktisk er i.
Det blir som å se film uten lyd, eller ha to brikker av ett puslespill. Du får ikke helheten ut av sånt.

Det er det som er dissosiasjon, og takk for at det finnes…

Vel og merke den gangen, da grusomme ting skjedde.
Det er faktisk en beskyttelse som hjelper en til å overleve ved å splitte opp opplevelsen, bli borte, følelsesløs, stenge av, osv, for å ikke overbelaste systemet fullstendig når det ikke fins noen hjelp å få.

Problemet er nå.
Hver gang jeg er i nærheten av noe som minner om noe jeg tidligere har vært utsatt for. Det trenger absolutt ikke å være noe stort og farlig som bringer det frem heller. Nei, det er disse bruddstykkene, to brikker av en hel historie. Bare å skrive om dette, får hjertet til å løpe løpsk.

Mens jeg så på tv begynte jeg å ta innover meg at angsten hadde heist det røde flagget, og måtte da spørre meg selv om det var noe her i rommet som utløste den? Selv om jeg ikke var interessert i avbrytelser…
Men, følelsen av utrygghet ble sterkere og sterkere.

-de sengene… Sier angsten. -køyesenger.., minner ikke det deg om noe? Angsten skriker! – nå må du passe på!!

Jeg sov nemlig i køyeseng gjennom hele barndommen…

DET var det som satte alarmen i gang, selv om ikke «jeg» tenkte eller var bevisst det.

Samtidig som dette udefinerbare utspiller seg, så holder jeg på med mitt og splittes egentlig bare mer og mer opp. Jeg deles opp mellom her og nå, og fortidens fragmenter.
Natta ble selvfølgelig ikke god. Jeg fikk ikke sove, men havnet i en tilstand mellom søvn og traumer. Der jeg fysisk kjenner hender, fysisk kjenner at jeg løftes opp, bæres ut, alt er mørkt, og smerter.

Jeg våkner neste dag utslitt, men gjør mine vanlige rutiner, samtidig som det utspiller seg andre deler av meg som gjør at dagsbevisstheten føles fjern og robotaktig.

Jeg spiser.
Jeg pakker.
Jeg går.
Jeg handler mat.

Men jeg har ikke kontakt med kroppen. Den er satt på en slags autopilot. Så slipper jeg å føle på noe, samtidig som alt ser helt normalt ut. Utenfra.
Etter 13 km slo det inn en tanke, -hvor langt skal jeg gå i dag? Hvor skal jeg overnatte? Hvor langt har jeg gått? Må jeg gå hele veien?
Endelig fikk jeg så pass mye kontakt med meg selv at jeg tok kontroll over situasjonen og bestemte meg for at – nei, nå er det nok! Nå blir det buss til Lillehammer, og hvile.
Ellers så tror jeg nok jeg hadde gått til nordkapp i ett før jeg kom til meg selv.

Det som kanskje er uforståelig for mange er at dette ikke er en tanke. Noe jeg går å tenker på, og blir syk av, av den grunn.
Det er heller det motsatte. For kunne jeg tatt det frem som en tanke så hadde det vært mye enklere å jobbe med.

Traumer er en skade! Rett og slett ett gjentatt (tidligere) angrep på kropp, sinn og følelser som skjer om og om igjen. Noe man blir bedre av med rett behandling, men som man aldri kan beskytte seg fullt ut mot.

Jeg kan nok aldri beskytte meg mot å bli «angrepet» av køyesenger, men jeg har hvertfall avdekket en trigger, som kanskje kan gjøres noe med.