Det er ingen skam å ikke snu.

12.-13. Februar 2018

Jeg har tatt en friuke. Eller ferie vil de kalle det de som kan jobbe. Vinterferie.

Jeg derimot har tatt ferie fra psykologen. En hel uke uten behandling.

Jeg vet ikke hva folk tenker om traumebehandling, men det er slitsomt. Mange tenker sikkert at -en time i uken betyr jo fri helt til neste gang. Men nei, det er ikke sånn det fungerer.

Av og til sammenligner jeg det med hjertekirurgi. Du kommer til operasjon, og de begynner å skjære deg opp. Når 45 minutter er gått får du beskjed om at nå er tiden ute. -«kom tilbake neste uke så fortsetter vi.» Sånn går dagene, ukene, måneder, år.

Selv om behandling er det som fører meg fremover så er det også det som sliter meg ut, og på den andre siden så blir jeg verre av å ikke få behandling.

-men jeg trenger balanse. Jeg trenger å gjøre noe annet også.

Så jeg har tatt en uke fri. Det vil si fra selve behandlingen. Traumene, får jeg ikke fri fra.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil på tur! Ikke hvor som helst, men til Reinefjorden!

Alene. I februar.

Så begynner kampen. Angsten er nemlig IKKE enig. Den maler på hva som vil gå galt, og støtter seg godt på tidligere erfaringer. Cptsd’n kommer inn fra sidelinja for å understreke det Angst nettopp har fortalt!

Dette gjør meg nummen, stresset og skjelven. Det serveres fysiske flashback, og nå banker også Dissosiasjon på og vil være med på uroen. Jeg kjenner ikke bena mine lengre, og armene forsvinner så jeg må klype meg fast i noe for å kjenne at jeg fortsatt er her.

Jeg. SKAL! På. Tur.

Jeg puster, orienterer meg, bruker alle teknikkene jeg kommer på for å holde meg her og nå.

Men ikke FAEN! Angst gjør hva som helst for å hindre meg i å gjøre det jeg har lyst til.

Jeg prøver å jobbe med, og ikke mot Angst.

Alt dette foregår samtidig som at jeg skal pakke, og huske på å ta med det som er nødvendig for en natt ute på vinteren. Redd for at noe i meg skal glemme viktige ting.

Det er som å prøve å konsentrere seg om en ting, samtidig som du har fjorten unger, en mann, hund, katt, og kaniner som skriker og drar i deg. Alle vil ha oppmerksomhet og få tilfredsstilt sine behov. Ingen vil vente, de vil ha det NÅ!! Av deg! Ikke bare oppmerksomhet, men de skriker også om fare og setter alle alarmklokker og varselsystemer i gang inni deg.

Fjordskyss

MEN, etterhvert kommer jeg meg avgårde med hele «flokken» og Angst på slep, og ankommer Reine tjue minutter før båten skal gå. Jeg kommer meg ombord sammen med en turist som var kledt som om han skulle til Nordpolen, og tenker med meg selv, -nå er jeg her «lets do this!”

Det blåser mye og jeg er spent. Jeg har aldri vært der ute før, og nå lurer jeg på hvordan i alle dager jeg kunne finne på å velge ett helt ukjent sted der det kun går båt to ganger om dagen! Jeg kunne selvfølgelig bare vært med tilbake til Reine med en gang. For når jeg går av nå, så er ingen retrettmuligheter, dette er siste båten i dag.

-men, det er ingen skam å IKKE snu. Tenkte jeg før båten la til land.

Jeg var også den eneste som gikk av på Vindstad. Til stor forskrekkelse og vantro fra nordpoljakke-mannen. -are you gonna stay here?! Sa han, mens han målte meg og fjellanorakken opp og ned. -Over night!? Jeg svarte -Yes og -Yes på spørsmålene og la til da jeg hoppet i land, -in a tent!

Båten forlot og jeg sto igjen i blåsten.

Hvor ble det nå av Angst? Det var nesten som jeg kikket meg rundt og kjente etter i alle lommer, men fant den ikke. Angst var borte!

Jeg snudde meg, og langt der ute, på tur ut fra brygga, på båtdekket, sto Angst. Småsur, snurt og redd for å bli med videre på tur. Nordpoljakke-mannen derimot, hadde gått under dekk i ly.

Der dro Angst…

….og jeg var endelig HELT alene, men langt fra ensom.

Jeg var lettet da jeg gikk over til Bunesstranda. Naturen gir meg ett pusterom. Krever meg på en annen måte. Den er umiddelbar, og gir meg vær, vind og håndfast motstand. Blir jeg redd, vet jeg hva jeg er redd for. Her og nå. Ikke en angst som suger energien ut av meg på alle måter og som overfaller meg i tide og utide, og vil male verden min i mørkere farger enn det den egentlig er.

Bunesstranda

Så satt jeg der. På en kjempestor, dypfryst strand. Det var som å være på en annen planet. Vinden ulte, og kom med storm i kastene utover natta, og la teltet og stengene flate over meg. Det var stupmørkt rundt meg, og jeg hadde spikret teltet fast mellom kampesteiner og ned i frossen sand inntil fjellveggen for å prøve å oppnå mest mulig ly for kastevindene mellom fjellene. Hadde det vært lengre ut på våren kunne det gått ras, og da snakker vi steinras, ikke snøras.

Jeg hadde ingen dekning på telefonen, ingen mennesker i nærheten, og båten kom ikke før om ett døgn. Var jeg redd? Nei, ikke i det hele tatt. Jeg sendte ett «alt er Ok»-signal med spot’n, men det viste seg at det var ingen kontakt med satellitten heller mellom fjellene.

Etter at teltet var oppe, soveposen rullet ut og varm mat spist, gikk jeg ut og tok noen bilder, og jammen dukket ikke Aurora opp ett par minutter for å holde meg med selskap.

I løpet av natta blåste det opp og jeg hørte snø som pisket mot teltduken, men da jeg var ute på do var det stjerneklart. Det jeg trodde var snø, var sand.

Kl 07.00 neste morgen hadde jeg pakket ned alt og begynte å gå over skaret. Jeg sov ikke ett sekund den natta. Det var heller ingen vits i å vente til ettermiddagsbåten. Vinden tiltok i styrke og det begynte å sludde. Jeg hadde problemer med å stå oppreist innimellom og det var tungt å gå i motvind med tidspress og tung sekk. Da jeg endelig kom meg til brygga, fikk jeg en ny overraskelse.

Det kom ingen båt.

Heldigvis var det ei bu der som jeg kunne sitte å vente i.

Jeg hadde endelig fått dekning på telefonen, og værvarslet meldte sterk kuling og snø. og jeg begynte å ane uråd. Var det for dårlig vær, var båten innstilt?

Så jeg ringte dem og spurte om de kom, og fikk ett svar jeg ikke ville ha.

-Dessverre vi er innstilt på grunn av været. Vi e faktisk innstilt resten av denne uka!

Jeg ble stum og visste ikke hva jeg skulle si.

Så hørte jeg latter og, -neeeeida, eg bare tulla, vi e på vei!

I løpet av de sekundene med stillhet hadde hjernen min regnet ut hvor mye mat jeg hadde, hvor jeg kunne finne vann, og hvordan jeg skulle innrette meg i bua de neste dagene. Men, heldigvis så kunne jeg under en time senere sitte i båten på vei inn til Reine.

Trøtt og sliten, men veldig glad. For vær og vind og noen timer «fri» fra traumene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s