Gratulerer med verdensdagen for psykisk helse folkens! Visste du at vi ALLE har en psykisk helse?

Årets tema er: ”…fordi livet forandrer seg…”

Alle bilder er private. 

Livet er i stadig forandring. Noen vil tilbake til noe som var godt og bedre, mens andre som meg håper på ett bedre nu og en bedre fremtid. Vi er alle forskjellige, og har forskjellige utgangspunkt og referansepunkt. Noen får en psykisk skade som voksen, mens andre må vokse opp med en skade som har forfulgt dem hele livet. Noen kan bygge videre på en stødig grunnmur, mens andre må rette opp, bygge om, tette hull, bytte ut og håpe at denne gangen, denne gangen må det holde. Samtidig som du vet at det kommer til å rase igjen, og igjen.

For meg er det en møysommelig prosess. Det går sakte, alt for sakte, og samtidig prøver jeg å gjøre ting som bygger muren litt sterkere for hver gang det raser.

Jeg vil dele noe som jeg skrev i begynnelsen av 2014:
Var du noen ganger redd for monstre og skjeletter da du var liten? Jeg har begge deler fortsatt, og har gjemt dem langt inn i skapet, og under senga. I perioder så blir det så trangt der at de velter ut og spøker for meg på natten.

I mørket tar de alle slags former, og hjemsøker meg med de klamme hendene til fortidens mørke skygge. De gir meg ikke fred og presser seg på enda jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Ikke forstår jeg hva de vil heller. Skjønner ikke språket deres.

Vet bare at de vil meg vondt.

Så vondt at jeg kan våkne midt i flukten fra skjelettene, låse meg inn på badet og gjemme meg i dusjen.

Andre ganger våkner jeg og ikke aner hvor jeg er. Jeg slår, sparker, kjemper til jeg ligger på gulvet og sakte kommer til meg selv. Skyggene er borte igjen. De har gjemt seg.

Andre ganger våkner jeg ett annet sted i huset, forvirret. Det er fortsatt natt. Jeg går tilbake til soverommet og ser spor etter monstrene som har hatt krig der inne. Ting er kastet rundt. Dyne og puter ligger strødd rundt i rommet, og lampa på nattbordet slengt i gulvet. Enda godt jeg ikke var til stede.

Godt at jeg våknet bak sofaen på stua.

Noen ganger våkner jeg av at jeg står ved siden av senga og roper «nei nei nei!» Da har skyggene tatt over senga mi og lar meg ikke sove trygt der.

Når jeg har hatt mange sånne netter, blir de enda sterkere, enda verre, og kommer enda nærmere.
Jeg er så sliten og redd for å sove, og ser for meg alt de er i stand til. Det maler inne i hodet mitt som i en skrekkfilm. Hvis jeg er så uheldig ett lite øyeblikk å slippe taket, være på vei inn i søvnen — DA hopper de frem, setter seg oppå meg, tar kvelertak, holder meg i ett jerngrep ned i senga mens de presser gjenstander ned i halsen min. jeg klarer ikke å puste og de slipper heller ikke taket. Jeg kjemper, det raser gjennom hodet mitt, og til slutt kommer jeg til en grense der jeg bare vet — jeg bare vet at det ikke nytter — at nå, nå dør jeg… Jeg kjenner at kroppen blir borte, det er ikke mer å gjøre.

Da slipper skyggene taket! Jeg hiver etter pusten, hoster og brekker meg. Jeg overlevde!

Igjen…

Jeg sover ikke mer den natten, jeg sitter i ett hjørne og holder vakt.

Jeg er som en soldat i krig. En krig mot en nå i dag, usynlig fiende. Alltid på vakt, kan aldri slappe av, aldri sove.

Jeg startet aldri krigen, JEG har ikke gjort noe galt.

Noen sier at traumepasienter ikke har minner, men symptomer. Minnet er der, men det er delt i mange biter. Det var best sånn en gang for lenge siden, for å overleve det som var uholdbart for ett barnesinn. Men svært lite hensiktsmessig i dag når faren er over. Hodet vet det, men kroppen og følelsene reagerer fortsatt som om det som skjedde da, — fortsatt skjer i dag. Helt automatisk.

Ikke en gang låste dører kan beskytte mot “skyggen”.