Overgrepssaken i Tysfjord, kunne like gjerne blitt avslørt her i Lofoten.

img_0793

Publisert første gang 13.juni 2016 på blogspot.

De fleste har vel fått med seg historiene og noe av tragediene fra Tysfjord i helgen.

Det som er trist å tenke på er at vi kan dra frem den samme historien fra midt i glansbildet Lofoten. JEG kan dra frem den samme historien.

Samme historie, andre hovedpersoner.

Overgriperne, og de blinde, døve, tause, medsammensvorne, beskytterne (overgriperens beskyttere altså), og tilretteleggerne. De var der under hele min oppvekst, og de er her i dag. Midt blant oss. Det er heller ikke mange år siden vi hadde Kabelvågsaken.

Akkurat nå sitter jeg på rommet mitt på Modum Bads traumeavdeling i Vikersund sammen med 31 andre fra forskjellige steder i landet. Det er det stedet i landet der de er lengst fremme i forskning på traumer. Her har jeg vært de siste 10 dager til intensiv utredning, og forhåpentligvis får jeg komme tilbake på ordinært opphold som varer i tre mnd.

Det er fantastisk å møte så mange, kunnskapsrike, engasjerte og positive mennesker som gjør alt de kan for at vi skal få ett bedre liv. Eller rett og slett få ett liv.

Traumer har nemlig blitt neglisjert og feilbehandlet i alle år, og svært få i dette landet får rett behandling. Altfor mange blir feildiagnostisert, med angst eller depresjon osv, og blir behandlet i årevis uten å komme noen vei, for så å bli gitt opp. I verste fall gir de opp livet selv.
For ingen pasient kan bli bedre enn kunnskapen til terapeuten. Eller dens manglende kunnskap.

Traumer/ptsd ER nemlig ikke bare angst eller depresjon! Men, traumer GIR angst og depresjon som en del av symptomene. Graver man videre så dukker det opp flashbacks, og de kan komme som mareritt, syn, hørsel, lukt, følelser, og fysiske flashback.
Selv om det ikke synes så har jeg daglige flashbacks. I går etter at jeg leste litt av saken i VG fikk jeg ett anfall der jeg ikke klarte å gå. Venstre side var følelsesløs, stivnet, jeg kastet opp, og omgivelsene ble som i bomull.
Kroppen reagerer dessverre på det som en gang var, helt automatisk.
Andre ganger går jeg i søvne, hvis jeg i det hele tatt sover en sjelden gang. Jeg kan våkne hvor som helst (heldigvis som oftest inne). Jeg kan våkne av at jeg løper ut av soverommet i panikk. Eller stå opp neste dag og se at jeg har vært oppe. Jeg kan ikke gå inn på alle flashback, det blir for mye og for komplekst.
Ikke nok med overgrepene som var, men man opplever de «in real time» om og om igjen. Og vet dere hva, det nytter ikke å si: «smil og tenk positivt så går det over, og tenk på de som har det enda verre» Nope, det funker ikke, da hadde jeg vel F.. meg ikke vært her på Modum.

De sier at «traumepasienter ikke har minner, men symptomer». Minner om overgrepene kommer som bruddstykker og symptomer hulter til bulter og er lagret i biter, her og der. Men alt er der og sakte men sikkert settes de sammen. Det som en gang var en beskyttelse, er lite hensiktsmessig i dag når faren er over.

På grunn av dette så har jeg ikke 8. og 9. Klasse på grunnskolen, og jeg jobber ikke i dag. Energien min rekker nemlig ikke til å leve ett dobbeltliv lengre. Jeg vet også at jeg ikke kommer til å bli «frisk», og jeg vet heller ikke hva det vil si. Men, jeg tror at med den behandlingen jeg får så kan jeg lære meg å leve MED sykdommen.

Så sitter vi her på Traumeavdelingen, 32 stykker til utredning, 32 stykker på ordinært opphold, og bak oss en uendelig lang venteliste. Noen for å få komme til utredning, andre venter på behandlingsopphold, og flere vil det bli fremover.

Alt dette på grunn av de menneskene rundt oss fra fortiden som i løpet av ett sekund valgte å ødelegge fremtiden og hele livet til ett lite menneske.
…for dessverre så kommer de fleste hit med samme historie som fra Tysfjord, men med andre hovedpersoner.

Jeg ikke bare håper eller tror at flere enkeltpersoner og samfunn vil stå frem, JEG VET det kommer til å skje, og jeg kommer ikke til å skåne noen.