Jeg mener, når man har både psykiatriske sykepleiere, sosionomer eller andre som har tatt kurs eller videreutdanning innen psykiatri. Det må jo være mye rimeligere, og antall psykisk syke vil bli færre og «friskere», og dermed vil suksesshistorien være komplett! I tillegg vil det innvilges mindre midler til psykiatrien i Nord Norge, og flere avvises fordi terskelen for å få behandling blir så høy at det dermed ser ut som at den nordnorske befolkningen er mindre psykisk syke enn andre i Norge. (?) Dvs politikerne er flinke og sparer penger!

Men, grunnen til at det vil finnes flere psykisk syke i andre deler av Norge vil være at de har utdannede psykologer, psykiatere, og spesialister tilgjengelige som kan ta i mot mennesker som trenger behandling. Terskelen for å få hjelp og å be om hjelp vil også bli lavere enn her jeg bor. I Lofoten. Dvs flere som trenger det får behandling. Dermed er flere psykisk syke i resten av Norge…

Grunnen til at jeg påstår dette er enkel. Det er bare å sjekke hvor mange psykologer og psykiatere det finnes i Nord Norge i forhold til resten av landet. Det er så få i Nord Norge at det praktisk talt står ett halvt land uten kompetanse innenfor psykiatri i forhold til befolkning.

Det fører til at psykiske lidelser blir vanskeligere å snakke om her, for de som trenger hjelp får ikke den hjelpen de skulle hatt. De har jo tross alt fått beskjed om at de ikke er syke nok. Da blir det mer stigmatisering, og syke bruker masse energi på å «ta seg sammen» for å være «normale». Vi får ett «hysj, hysj» samfunn.

Psykiatrien i nord må hjelpe pasientene med å gi trygghet til å «kaste maska» ved å ta dem på alvor. Det er belastende å skulle leve ett dobbeltliv med å være hel utenpå og knust inni. La det bli slutt på å «holde maska» og slipp pasientene fri.

Vi er normale. Vi har faktisk en normal reaksjon på unormale situasjoner og opplevelser. Det er sånn alle friske mennesker reagerer.

Så over til litt av min historie. De siste fire og ett halvt årene har jeg bodd i Oslo, og i de siste to og ett halvt år har jeg gått i behandling gjennom Lovisenberg DPS. Da jeg endelig klarte å ta kontakt var jeg så nedkjørt og søvnløs at jeg gjennomlevde flashback bare jeg lukket øynene, men terskelen min for å ta kontakt var så høy for jeg var sikker på at jeg verken ville bli tatt på alvor eller få behandling. Men sånn var det ikke. Jeg ble tatt på alvor fra første sekund og det tok ikke lang tid før jeg var på innkomstsamtale og fikk tildelt psykologspesialist. For første gang i mitt liv fikk jeg klare diagnoser på hva som var galt og behandling deretter. For å være helt ærlig så har det reddet livet mitt, og jeg vil ikke tilbake til start igjen. I tillegg har jeg gått i gruppebehandling på Modum Bads traumeavdeling i Oslo. Det har vært helt fantastisk. Tøft, men fantastisk. Med profesjonelle behandlere som ligger fremst i forskning på mine problemer.

Men nå har jeg gjort noe dumt, noe kjempedumt. Jeg har flyttet tilbake til hjemkommunen min i Lofoten. En ting som er medisin for meg er naturen, og jeg lengtet tilbake til den ville naturen her oppe. Jeg har tenkt at det kanskje ikke var så lurt i forhold til behandling, men håpet samtidig at kanskje psykiatrien hadde kommet videre siden sist jeg var i behandling her.

Men jeg har visst tatt feil, og jeg leser om nedleggelser, fastleger som er bekymret, psykiatri som har dårligst kår i Nord-Norge osv.

Skremmende, og nå skal jeg visst få erfare det.
Forskjellen nå, er at i motsetning til tidligere så har jeg ett grunnlag for sammenligning.

Det første var telefon fra Lofoten dps. De hadde fått henvisning fra Lovisenberg og Modum i Oslo, men lurte på om jeg syntes jeg trengte behandling nå, eller om jeg ville vente til jeg hadde vært på Modum? (Til opplysning så kan det ta år for å få behandling og innleggelse på Modum Bads behandlingssted på Vikersund) «Så nei, jeg kan ikke vente til da, jeg aner jo ikke når det blir og ikke har JEG fått brev fra dem.» Ok, vi ser jo at det er søkt dit? «Ja, og det faller bort hvis jeg ikke har en behandler både i forkant og etterkant.» Ok, eeh hvordan har du det nå da? Jeg forteller hvordan jeg har det, har hatt det og at jeg ikke vil dit igjen. Nei, nei klart du skal jo få behandling, vi må bare se hvem vi har til deg. Ok, greit sier jeg.

Jeg føler meg som i en boble, alt jeg har jobbet med, all behandling jeg har fått hittil, mine helt klare problemer, og hva slags behandling jeg trenger blir ikke tatt på alvor lengre. Jeg føler det som at de vurderer det til at jeg ikke trenger behandling lengre. De vil bare bli kvitt meg. Alt blir bare bagatellisert. Kanskje det er sånn? Kanskje jeg bare overdriver. Kanskje min spesialist i Oslo, og spesialistene på Modum har tatt feil? Det har de sikkert, Lofoten dps har nok rett!!?

Har de i det hele tatt lest henvisningene?

Så får jeg innkalling til psykiatrisk sykepleier.
Jeg måtte ringe for å høre om dette var min behandler eller bare en innkomstsamtale. Nei, det er behandler. Men hun er veldig flink, fikk jeg høre.

Ja, jeg betviler ikke ett sekund på at hun er flink, og ett fantastisk menneske! Det er de som oftest i disse yrkene. Alle er superflinke i forhold til det de har lært.

Så, hva skal man egentlig med psykologer når en sykepleier kan ta seg av alvorlige diagnoser innen psykiatrien, og som tydeligvis kan like mye som en psykolog som har studert i x antall år.
Hva skal egentlig til for å få en psykolog?

Men jeg skjønner jo, og føler det som at jeg kommer oppover til Lofoten som en brysom og bortskjemt pasient, som har vært sørpå og fått den behandlingen jeg skulle fått for 25 år siden, ja kanskje både for 30 og 35 år siden nordpå… og dermed kunne hatt ett helt annet ståsted nå som 47 åring. Beklager, men jeg har ingen tro eller tillit til psykiatrien i Lofoten.

Kjære resten av Norge, send psykologer nordover for psykiatrien her trenger psykologhjelp.

Og til psykiatrien her nord, ikke la terskelen bli for høy før dere ber om eksperthjelp sørfra. På Modum sier de at de kommer gjerne for å holde kurs i det nyeste hvis de får en invitasjon, og jeg har telefonnummeret hvis dere trenger.